SXSW er stedet å innfri en eller bygge opp en hype. Etter at singler og EPer har lodda stemningen til taket, er dette festivalen der en bør vise at en i tillegg er med i et band laga for å stå på scenen. På de mange scenene i Austins sentrumsgatene er det nok av band som står fram som bleke og tannløse i forhold til forventningene de har bygget for de som bare har hørt den innspilte  musikken. To som innfridde delvis for Lydverkets SXSW-utsendte Amund Grepperud, var Trust og Kindness.

Trust er et av de som har fått mye omtale i forkant av festivalen. Trioen fra Toronto og Canada har med singelen Candy Walls sørga for en god del skriblerier på nettstedene og bloggene som teller, og de spilte også på Pitchfork sin kveld på stedet Mohawk. Robert Alfons og Maya Postepski utgjør kjernen i bandet, han på vokal og hun på trommer, som sammen med synth spiller de en mørk dansbar musikk som mer enn heller over mot goth-sjangeren. Robert er midtpunktet der han står foran på scenen sammen med mikrofonstativet. Han ser ut som en skuespiller, men med en uinteressert utstråling formidla gjennom noen få kroppsbevegelser som ser ut som dansing foran speilet.

Med en stemme som innimellom minner kraftig om en 60 år gammel kvinne, og spesielt Marianne Faithful gjør en i alle fall  oppmerksom på Trust.  Trommis Maya Postepski har spilt på SXSW  tidligere, med canadierne i Austra (som avlyste Slottsfjell ifjor), og sammen med Roberts dans opp og ned på de mørke vokalskalaene og en synth som tidvis grenser mellom å pleie og skjære i ørene får det svette, tømmerkoie-lokalet til å gynge stort sett gjennom hele konserten. Låtene Sulk, Candy walls og Bulbform viser at de har noe på det skitne dansegulvet å gjøre.

Adam Bainbridge har gjort noe så lite originalt som å starte et coverband. Bandet Kindness låner låter så vel som biter av lydbildet til artistene de covrer. Brorparten av låter og lydbilder er fra omtrent 20 år siden, men man hører samtidig mye sen 70-talls disco. Den sofistikert dansemusikk fra 90-tallet framstår passende for dette årtiet, på samme måte som den  oppdaterte versjonen av softrocken tidvis har gjort det de siste åra. Trommer, gitar, bass, synth og to korister som veksler på å ta Adam sin plass i front.

Adam tar oppgaven som frontfigur på spisse skuldre. Han ser ut som både den streite lillebroren til Devendra Banhart og den litt mer kunstinteresserte tvillingen til Brett Anderson mens han oppdaterer det dansevennlige fra starten av det tiåret alle musikalske retninger ser mye mot om dagen. Og at han ikke gjør noe nummer av seg mens han fremfører  Womack & Womacks Teardrop, eller synger egne låter som minner om noe du har hørt før, gjør egentlig ingenting.

Tags: adam bainbridge, Kindness, maya potepski, robert alfons, Trust