The Faint: Fasciinatiion

[World's Fair/Tuba]

Slitsomt og låtsvakt fra et band som en gang befant seg i forkant.  

En av 2000-tallets gjemte perler er The Faints Danse Macabre. Et par ting har skjedd siden det amerikanske bandet kom til Oslo med plata i bagen i 2002. Bloc Party og The Rapture har kommet, forsvunnet og kommet igjen. Avril Lavigne plukket opp den svarte neglelakken. Og alle andre indiepopband har skjønt det som dette bandet skjønte allerede for sju år siden: Veien gikk, langs hardsynth, til møtet mellom indierock og elektronisk dansemusikk.

Det er fortsatt fengende, svart indierock for dansefoten. Det høres sågar ut som om de har hørt på ennå mer ekstreme dansefrierier siden sist; førstesporet har et hint av bånn-drøy house-bass.

Mange vil sikkert holde de siste sju årenes utvikling mot dem. Du veit; via danserock til emo til trance-meets-teenage-angst-punk. Ikke jeg. Jeg tror faktisk ikke elektroclashen er død, og synes Placebo var best på sitt mest patetiske. Kid i voksen kropp, hvis du skjønner hva jeg mener.
Men bandet gjør noen vel enkle grep her. Og melodiene jeg veit de kan skrive, finnes ikke på deres nye plate. De tette produksjonene som har blitt så poppis i kjølvannet av Danse Macabre, gjør feilene ennå synligere. Det blir slitsomt når produksjonen på så insisterende dansetakter formelig dytter bassen inn i øregangen. Hadde hele plata vært like god som behagelige «I Treat You Wrong» og fengende «The Geeks Were Right», hadde jeg tålt det.

«The Geeks Were Right»

[youtube TF297rN_8OY]

Fint å høre at de fortsatt er der, da.

Siri Narverud Moen

Tags: anmeldelse, fasciinatiion, plate, the faint