Lydverket møtte Keane-vokalist Tom Chaplin rett før han entret scenen som sistemann ut på Norwegian Wood 2009. Med sine tre album har de vunnet hjertet til mange fans, men også fått seg mange fiender, som sterkt misliker Keane sin noe trygge musikk. Hvordan takler de hatet?

Keane har siden debutplata Hopes and Fears i 2004 vært ett av Englands største band. Deres storslagene pop-rock, full av lengsler og innsmigrende pianospilling, har passet perfekt for de store stadioene de etter hvert har greid å fylle. Men i sin jakt på den store lyden har de også blitt noe ordinære, nesten litt kjedelige, i alle fall om man skal stole på musikkjournalister. I takt med berømmelsen har Keane vokst fra å være et kult NME-håp, til å bli omtalt som Englands kjedeligste band. Folk har også opprettet rene hat-blogger dedikert bandet.

Guardians-spaltist Paul MacInnes gikk så langt som å legge skylden på Tom Chaplin for at det sluttet å være kult å ta kokain, etter at gutten med de gode rosene i kinnene ble lagt inn på rehab for sitt kokainmisbruk, etter utgivelsen av andreplata Under the Iron Sea i 2006.

Noel Gallagher hadde denne kommentaren til NME i fjor, i forbindelse med Keanes siste albumutgivelse Perfect Symmetry, hvor bandet brakte inn synthesizere for å sprite opp lydbildet: «No matter what direction Keane take, it doesn’t matter – they’ll still be shit.»

Hvordan har dette vært for medlemmene i bandet, og hvordan takler man dårlig omtale? Vi spurte Tom Chaplin.

Keane

Se også intervjuet vi gjorde med Tom Chaplin i fjor høst her!

Tags: boring, Festival, Festivalsommer, hat, interview, intervju, Keane, kjedelig, kokain, Lydverket, NME, Norwegian Wood, Norwegian Wood 09, Perfect Symmetry, Tom Chaplin, video