Slash: Slash

[Roadrunner/Warner]

Slash på scenen Quart 2009 (Foto: Thomas Søbstad, Lydverket, NRK)

Slash, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Var det Saul Hudson som stod for selve sjelen i Guns N’ Roses? ”Bandets” (med kun Axl Rose igjen av originalbestningen koster jeg på meg gåseøyne) utgivelse av fjoråret kunne i det minste hinte om det – sjeldent før har så mange flinke gitarister bidratt med så lite hva nerve og tilstedværelse angår. Dette lappeteppet får meg imidlertid til å tvile.

Slash og Chinese Democracy fremstår nemlig til syvende og sist som omtrent like mislykkede plater, om enn på grunnleggende forskjellige vis. Der Axl brukte 17 år på å gnukke sitt varslede mesterverk i fillebiter, har Slashs ordentlige debut som soloartist et distinkt preg av sammenraskede ideer, akutt stilforvirring og veike lederegenskaper.

De mange gjestevokalistene beholder den kunstneriske styringen gjennom hele den lange timen det tar å runde albumet, med unntak av startskuddet ”Ghosts”, sunget av Ian Astbury (The Cult). Den lunter riktignok av gårde som et dvaskt ekko av den vidunderlig sleske LA-rocken Guns N’ Roses perfeksjonerte med Appetite For Destruction allerede i 1987, men oppleves like fullt som et av de sterkeste kortene i dette selskapet.

Det samme må anføres om de to bidragene som bæres fram av Myles Kennedy, ”Back From Cali” og ”Starlight” – begge utspiller seg i et slags usannsynlig grenseland mellom punchy postgrønsj og rettroende sørstatsrock, en nisje Slash på sett og vis har brukt årene som lett uinteressert bakmann på å karve seg ut.

Ellers? Ozzy, Lemmy og Iggy på autopilot. Fergie som Axl-imitator med klamt skritt, Chris Cornell og Adam Levine som mjuke alibier og enkelte grove overtramp mot den gode smak (”Nothing To Say”og ”I Hold On”, sunget av henholdsvis M. Shadows og Kid Rock). Kompetent, men tomt. ”Rocka”, men virkelig ikke spesielt rocka. De hadde det sikkert artig da de spilte det inn.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Lydverket, marius asp, plate, skive, Slash