Martin Hagfors: Men And Flies

[Me/Musikkoperatørene]

Martin Hagfors. Foto: Promo

Med sitt første album under eget navn både befester og utdyper Martin Hagfors sin posisjon som en av norsk popmusikks mest eventyrlystne og solide låtskrivere.

Som drivkraft i prosjektene Home Groan og HGH, samt låtsnekker for band som Bigbang, The National Bank, Hellbillies og Motorpsycho, har Hagfors en drøss albumutgivelser og -bidrag på samvittigheten, men denne skiva må likevel ses på som et nytt kapittel i karrieren til den amerikanskfødte nordmannen.

Han stiller med toppet gjesteliste på Men And Flies – Nikolai Eilertsen, Mathias Eick, David Wallumrød og Morten Qvenild er alle markante utvekster i den norsk musikkfloraen – men størst ære for albumets intimt ambisiøse uttrykk tilfaller produsent og arrangør Lars Horntveth (The National Bank, Jaga Jazzist), hvis soloplate Kaleidoscopic fullt fortjent er nominert til Spellemannprisen. Som med det meste annet han legger fingrene på, tilfører han luft og dybde til låtene; fra enkle strykerfundamenter til intrikate, viltvoksende kratt av godlyd.

«It’s A Cinch»:

Martin Hagfors – «It’s A Cinch»

Allerede tre sekunder ut i åpningssporet ”Appetite” varsler Hagfors at de mest countryfiserte tilbøyelighetene er tonet ned til fordel for en popanskuelse som snytt ut av kaleidoskopet til Andy Partridge og likesinnede, smidige melodiskulptører. På ”Tattooed On My Eyes” boltrer han seg i soulpop-landskapet Lambchop ryddet med Nixon, mens ”It’s A Cinch” dirrer mellom lett nypsykedelia og sval, tenksom kammerpop.

Det er i det hele tatt vanskelig å finne svake ledd i dette byggverket, tross enkelte øyeblikk som funkler ørlite svakere enn resten (”The Kernel Question”). Det er bare å gratulere Martin Hagfors med steget ut av skyggene. Jeg tar gjerne oppfølgeren det har blitt hintet om så fort det lar seg gjøre.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Martin Hagfors, Men And Flies, plate