Godbitene i bruktbunkene er mange. Blant de siste dagenes gjenoppdagelser – klarsyn, om du vil – er Johnny Nash’ eminente mjuk-reggae-album I Can See Clearly Now.

Tittelsporet taler for seg selv. Enhver som har hørt den har den etter all sannsynlighet som en av sine største reggaefavoritter – uttalt eller i skapet – av den myke, lette, sødmefylte sorten. Ren og skjær glede. Håp i rilleform, og udiskutabelt en av reggaens viktigste gjennombruddslåter mot våre trakter.

[youtube JsQ37_sIbDs]

Det er mer av slikt på denne platen.

Versjonen av Bob Marleys «Stir It Up» tangerer ikke Bobs original, men yter den respekt, rettferdighet og egen stemme. En annen av i alt fire Marley-komposisjoner – «Comma Comma» – er på sin side sprekkeferdig av liv tross låtens desperasjon. «We’re All Alike» er soul med nydelig bismak av country, mens «That’s The Way We Get By» er renskåren, musikalsk entusiasme.

Johnnys egen «How Good It Is» kombinerer det meste av ovenstående. Selv fra et eksemplar for bulkete både for ens eget og mitt beste, er den et praktargument på hvorfor svisker noen ganger er det eneste sanne. Johnny Nah låter like mye som Elvis Presley og Jim Reeves som John Holt eller Jimmy Cliff. I 1972 kan ikke denne musikken ha virket truende på noen. I 2008 fremstår den som mentalt spa innfor en langhelg på rockeklubb i by:Larms tegn.

«Stir It Up» live

[youtube WZUJHLm8ODw]