Green Day, Oslo Spektrum

Obama gjør ting vanskelig for Green Day.

Når riffet til «When I Come Around» begynte omtrent halveis inn i konserten i Oslo Spektrum i går eksploderte rommet i applaus, høyere og mer hysterisk enn det gjorde under «Boulevard Of Broken Dreams» eller endel andre nyere hits. Den første tanken som slo meg var «Jøss, til og med kidsa hører at Green Day aldri har overgått «Dookie»». Forklaringen er nok heller at bare omtrent halvparten av salen var fylt med forsiktig svartkledde ungdommer med litt for mye eyeliner, og at disse var ordentlige fans og dermed selvsagt hadde gravd seg tilbake i Green Days katalog og fått et grundig, helhetlig bilde av – og entusiasme for – bandets materiale. Resten av oss var enten foreldre eller sure gamliser som hadde kommet for å lufttromme til «Basket Case» og rynke på nesa over at tenåringer våger å digge rockestjerner. Klart det blir høyere når begge parter skriker.

Green Day som band er, i likhet med publikumet sitt, ganske stykkevis og delt. Først slo de igjennom som klassiske nittitallspoppunkere som sang om persnolige problemer over raske riff og klovnete musikkvideoer, så slo de igjennom igjen, og enda mer, ti år senere som stadionrockere, surfende på en bølge av anti-amerikanisme i skyggen av presidentvalget 2004.

Heldigvis for konserter flest er nå dagene over da amerikanske band kunne får trampeklapp fra ethvert europeisk publikum bare ved å si at Bush var en kødd. Obama er sjefen og har fått fredspris og allting, og verden hater plutselig USA mye mindre, men hva betyr dette for Green Day? Comebacket deres var i stor grad basert på at de  hadde et budskap, men hva er igjen av det budskapet nå som ting er litt mer nyanserte i de fleste sinn enn «Faen ta USA»? Ikke vet jeg, og det gjør ikke Green Day heller.

På den ene siden har vi et band som stort sett spiller store rockelåter om smerte og tap og kjærlighet, på den andre har vi et sceneshow preget av gassmasker og molotovcoktailer og bannere påskrevet med «American Eulogy XIII». Vi får vite at nordmenn penere enn amerikanere og flinkere til å rope «Yeah-eh!» når vi blir bedt om det, men det er det nærmeste vi kommer politisk innhold fra mennene på scenen. Men det stopper ikke der: Ikke bare er Green Day et smektrende powerballade-band med backdropen til politiske aktivister, de er også punkeklovner må vi huske. I ett øyeblikk får vi dermed kaldt belyst føleri om tapt kjærlighet og i det neste har trommis Tré Cool på seg en rød BH og spiller opp til en Isley Brothers-anledet medleygreie av sekstitallshits.

Skjønt, med unntak av sistnevnte medley er det ikke mye dårlig spilling å høre. Green Day er proffe rockestjerner nå, en rolle den hoppende, løpende, publikumsflørtende frontmannen Billy Joe Armstrong har omfavnet fullt ut og som kler han mye bedre enn rollen som mistilpass pønker noengang gjorde. Synge kan han og. Dessuten er deres nyere låtmateriale mye bedre enn musikksnobber flest gidder å innrømme, så dersom man ignorerer de villt kryssede moralske og stilistiske vibbene kan ikke konserten beskrives som noe annet enn et braksuksess.

Å ignorere de blandede signalene fra scenen lot seg strengt tatt gjøre helt til ekstranummerne. Man kan med rette si mye stygt om Killers-vokalist Brandon Flowers, men han har faktisk et poeng i at det er noe litt ubehagelig og smakløst i måten Armstrong holder kjeft og lar europeiske publikum allsynge «Don’t wanna be an American idiot!» på. Og innen et fullt spektrum synger «I wanna be the minority. I don’t need your authority» i kor til marsjtrommer er ironien så tjukt smurt at det er umulig å gjette hvem som driter ut hvem lenger.

En velspilt og tankevekkende konsert, i alle fall, så får det heller være at de tankene som ble vekket kanskje ikke var de bandet siktet på. Om de siktet på noe om helst.

Tags: Green Day