Islandsk popmagi
Bylarm: John Dee Island synker, Hjaltalin stiger mot stjernene. Sprengstuderte musikere lager sjelden den beste popmusikken, men i tilfellet Hjaltalin går det skolerte og det umiddelbare opp i en høyere enhet. Islands neste eksportvare stikker lett av med stempelet som Nordens smarteste feelgood-band etter årets Bylarm. Band som skal forklare og unnskylde seg i starten […]
Bylarm: John Dee
Island synker, Hjaltalin stiger mot stjernene.
Sprengstuderte musikere lager sjelden den beste popmusikken, men i tilfellet Hjaltalin går det skolerte og det umiddelbare opp i en høyere enhet. Islands neste eksportvare stikker lett av med stempelet som Nordens smarteste feelgood-band etter årets Bylarm.
Band som skal forklare og unnskylde seg i starten av en konsert har sjelden noe på en scene å gjøre, men ekteparbandet (de ser i alle fall sånn ut) Hjaltalin bryter isen og senker guarden når de på sjarmerende vis forteller at de ikke forstår et ord norsk. De er med andre ord ikke obskure sektmedlemmer eller pretensiøse sagaboere, de kan bare se sånn ut.
Etter en litt rotete åpningslåt, står de fram som et ekstremt kompetent og likandes kollektiv. Et helt lysende trommis er herre over det ene progressive brekket etter det andre, en frue på fagott maler et strøk Jaga Jazzist over låtene og de to vokalistene i front er like gode sangere som de er formidlere. Uttrykket er som om Arcade Fire hadde gått inn for å vinne den internasjonale Grand Prix-finalen, eller om en gjeng hovedfagstudenter hadde hjerte for europop og cabarat. Låtene er bra, det er gøy å høre på og det er internasjonal standard fra start til slutt.
Til sommeren kommer du garantert til å smile i hjertet ditt når du ser dem på festival. Da kommer de også til å ha med seg de tre blåserne som var igjen hjemme på kriseøya denne helga. Jeg tør ikke engang tenke på hvor bra det kommer til å bli.
Håkon Moslet