Bleeding Knees Club fra gullkysten av Australia er debutanter på SXSW. Trioen har med singelen «Teenage Girls» og albumdebuten Nothing To Lose skrudd opp forventningene til hvordan tyggegummipunken deres vil fremstå live. Få band på SXSW får tid til særlig grundig lydsjekk, men  Jordan Malane, Alex Wall og Matt Woods trenger fint lite av det uansett. Lydbildet er rufsete for å si det forsiktig, og krever ikke spesielt mye før den også sitter på scenen. Duoen fra Queensland, som nylig plussa på antallet bandmedlemmer med trommis Woods, spiller seg gjennom låtene som de innimellom får mer ut av på scenen enn på plata. Men ikke ofte nok til at en blant publikum heller begynner å tenke over andre ting ved konserten enn musikken som spilles på scenen. Som å irritere seg over faktene til nykommer Woods, som har fått det for seg å parodiere paroiden av glade femtitalls-musikere gjennom hele konserten. Det er slitsomt å se på moroansiktet  som har gått i vranglås. Men det oppsummerer litt det gutta fra Queensland gjør, det er litt for innøvd. Fremføringen av den i høyeste grad, løsslupne musikken blir litt for stiv, med unntak av da de får produsenthjelp på singelen. Dev Hynes  fra Blood Orange og Lightspeed Champion entrer scenen for å bidra på «Teenage Girls», og i det han tar gitaren fra Malane skjer det noe med banddynamikken.  Deres beste låt på plate og live  er leken, og mye mer det en hadde i tankene før at bandet ville være før konserten.

Utenfor på hjørnet av 6th Street og Red River sitter 10-12 ungdommer og synger spiller på det de har. Under SXSW holder det i massevis å ha en kassegitar, en kubjelle, en liten tromme, en blikkboks og tomflasker. På hvert gatehjørne står det musikanter som spiller uten tanker på at de riktige menneskene skal oppdage dem.  Gjengen i slutten av tenåra spiller og synger akustiske punklåter for de 15 festivalgjengerne som har samla seg rundt dem. Sittende henslengt på fortauet synger de seg gjennom låter som alle kan noe av, men ingen kan hele. Selv om en bare kommer inn halvveis i det som må kunne kalles en konsert, er en likevel med på det de gjør iløpet av et vers og et refreng. Og selv om det er mye å feste blikket ved hos «bandmedlemmene» er det likvel fremførelsen som er det som er verdt å få med seg. Med unntak av han som sitter ytterst og hviler ryggen på det spisse hushjørnet og apatisk dunker feil takt på en blikkboks mens han ser ut som han er i ferd med å sovne.  Som et bandmedlem som får være med på moroa selv om han ikke vet hva han driver med. Og uten noen form for teknikk fungerer det innimellom bedre enn det gjør under Austins tak.

Inne på en scene ikke langt unna sliter psychdub-ekteparet som utgjør bandet Peaking Lights maksimalt med lydsjekken, som de har tydeligvis har krangla seg til. Allerede over en halvtime forsinka har de fortsatt ikke fått lyden til å sitte slik den må. De psykedeliske rockriffene og de tunge dub-basslinjene til Aaron Coyes sitter etterhvert, men Indra Dunis får ikke krautsynthen eller vokalfiltrene til å sitte. Kranglinga med lydmannen glir over i første låt av settet, en 15 minutters versjon av «Birds of Paradise Dub Version». Og en hører at den dirrende bassen med de spisse synthlydene og varme gitargneldringa under Dunis sin tantrasang gjør seg godt på en scene. Men når lydsjekkremixen av låta er ferdig, og det fortsatt ikke er tilstrekkelig med fungerende elektronikk, har dubduoen brukt opp tålmodigheten til flere i publikum. Med gode nok band på hvert gatehjørne skal det ikke mer til før en går videre til neste konsert.

Tags: 6th street, aaron coyes, birds of paradise dub version, bleeding knees club, dev hynes, indra dunis, peaking lights, SXSW, sxsw 2012