Air: Love 2

[Source/EMI]

Du trenger ikke kjøpe denne skiva for å ha en unnskyldning til å sette på Moon Safari igjen.

Husker du «Talisman»? Det er det femte sporet på Moon Safari, Airs første album, etter «Kelly Watch The Stars» og før «Remember». Nittennittiåtte. Folk snakket om Air som noe spennende på den tida. «Sexy Boy» hadde en kongevideo på MTV Nordic og selv om den ikke lignet noe særlig på noe annet på skiva, så følte ikke folk seg snytt. Det var liksom så spennende, denne sømløse blandingen av elektronikk og romantikk. «Air pleide å lage pornofilmmusikk, vet du» sa folk, som om det ikke var akkurat det de fortsatt gjorde. Barn unnfanget til «Talisman» går i fjerde klasse i dag.

Få, om noen, vil påstå at «Talisman» er det beste sporet fra Moon Safari. Den var midt på sporlista og midt på treet. Hadde derimot «Talisman» ikke vært utgitt for elleve år siden, men nå, som et spor på Love 2, Airs sjette, ville den vært dratt i hver bidige anmeldelse som høydepunkt og bevis på at Air fortsatt har teken. Med andre ord: Ikke bare overskygger et enkelt fyllspor fra debuten hele Love 2, det understreker nesten alle feil med skiva.

For det første eksemplifiserer «Talisman» den uhørte balansen mellom sleskhet og oppriktig føleri som Air har higet etter helt siden 10.000 hz Legend, den ambisiøse dog litt mislykka andreskiva, gikk til helvete kommersielt. Man begynner med et bassriff og et hammondorgel som ikke engang prøver å legge skjul på at de hører hjemme som bakgrunn for usimulert samleie i sakte film, men over dette dukker det snart nok opp et strykerarrangement verdig en dokumentar om Serengeti. Balansen mellom disse er gjort så naivt selvfølgelig at lytteren knapt legger merke til hvilke ingredienser som ligger i bånn. Sammenligner du dette med Love 2, som helhet eller på enkeltspor, blir det som å sammenligne en ung, kåt romantiker-tenåring med en halvgammel, kokainhøy rundbrenner som snakker mye om evigheten. Hver lyd høres kalkulert ut, ikke utifra hva som høres bra ut, men utifra hva som vil gi låta den korrekte Air-balansen mellom organisk og syntetisk. Hvert ord av tekst virker skreddersydd for å kunne tolkes så vidt som mulig uten å bety noe som helst. Aldri stol på internasjonale musikkstjerner hvis franske aksenter blir tjukkere desto mer de turnerer.

Men alt dette, til og med det med aksentene, kunne tilgis, om enn motvillig, dersom det ikke hadde vært for det faktum at Love 2 knapt inneholder nok melodi til fylle en EP. Det er mer melodi bassen, uten orgelet til og med, kun bassgitaren, i «Talisman», enn i de fleste hele låter på denne skiva. Man har bassganger, man har beats og man har visse looper av blandet vokal, men få faktiske sanger, til tross for at sporene er arrangert som sådanne. 10.000 hz Legend, mislykket som den var, var som en rekke gode grunnmurer med dårlige hus på; Love 2 er som en rekke gode grunnmurer arkitekten, feig av skade, ikke har turt å bygge noe på.

Innpakkningspapir over innhold, lyssetting over scene, sminke over tryne, hvordan over hva, kall det hva du vil. Utrolig kjedelig er det uansett.

Peter Vollset