Eels - Hombre Lobo
Ikke mer enn ålreit
Eels: Hombre Lobo [Vagrant/Tuba] Eels forsøker å sparke nytt liv i en karriere som har gått loddrett nedover i åtte år. Lykkes glimtvis. Det var med Souljacker (2001) at Mark Everett bestemte seg for å legge vekk den lekenheten som hadde tøet opp hans bitre-men-oppstemte pop, og heller gå inn for fulltidsdyrking av ansiktsbehåring og […]
Eels: Hombre Lobo
[Vagrant/Tuba]
Eels forsøker å sparke nytt liv i en karriere som har gått loddrett nedover i åtte år. Lykkes glimtvis.
Det var med Souljacker (2001) at Mark Everett bestemte seg for å legge vekk den lekenheten som hadde tøet opp hans bitre-men-oppstemte pop, og heller gå inn for fulltidsdyrking av ansiktsbehåring og generell surhet. Denne ensrettede sytingen fortsatte med Shootenanny!, og all godvilje han hadde bygget opp via smått geniale singler som ”Cancer For The Cure”, ”Novocaine For The Soul” og det så godt som plettfrie albumet Daisies Of The Galaxy ebbet ut. Etter disse og det bedrøvelig langtekkelige Blinking Lights And Other Revelations er det tendenser til noe av den gamle nerven på Hombre Lobo, men disse blir kjapt overskygget av næringsfattig bitterhet og en del åpenbare stjelinger fra egne hits.
[youtube dOapjBTqLLs]
Lyspunktene her er ”Lilac Breeze”, en kjapp, twiste-vennlig sommerlåt der Everett trosser sine egne deppegitarer, og myke ”All The Beautiful Things”, som på mange måter er oppfølgeren til Daisies-høydepunkt ”Mr. E’s Beautiful Blues”. Utover dette er albumet uinspirerende platt, og det er trist å høre hvordan han lugger melodier fra seg selv; eksempelvis tar ”What’s A Fella Gotta Do” fra ”Cancer For The Cure” og ”The Longing” er skrekkelig lik ”Beautiful Freak”.
Hombre Lobo har undertittelen 12 Songs Of Desire, men den største attråen den vekker hos meg er trangen til å slå av og gå ut i solen. Det er da for så vidt også noe.
Jørgen Hegstad
Tags: anmeldelse, eels, hombre lobo, skjegg
Jøss. Episk uenig.
«The Longing» er for øvrig ingen «lugging» fra «Beautiful Freak», men fra «If you see Natalie». Disse referansene finnes også på tidligere plater, og fungerer som en signatur Eels bruker for å skape kontinuitet i verkene sine.
Hør gjennom plata en gang til da. Det er verdt det.
Jo jo, men selv om han har brukt trikset før, så ser jeg ikke at det blir bedre av den grunn; det høres allikevel mest ut som egenplagiat enn kontinuitetsskaper, ihvertfall i mine ører. Og den er jo mer lik «Beautiful Freak» enn «Natalie»?
Ja, du har selvsagt rett, det er «Beautiful Freak». Jeg ble lurt av introen, som ligner litt på introen til «Natalie».
Når det gjelder forskjellen mellom å kalle noe egenplagiat eller kontinuitetsskaping, er vel likheten mellom de to mer interessant enn ulikheten. Personlig liker jeg veldig godt at melodier og tekstreferanser viser tilbake til tidligere plater – om det ses på som billig «egenplagiat» eller en unik måte å skape en rød tråd gjennom utgivelsene, handler vel mer om hva man synes gjør god musikk god.
Jeg innser jo at jeg ikke blir enig med noen som kaller «Blinking Lights…» for «bedrøvelig langtekkelig», men jeg har full respekt for ditt syn på «Hombre Lobo». Det jeg kanskje savner er fokus på hvordan artisten her ikke lenger er «E», men den fiktive «ulvemannen», som på denne platen går fra en uforløst dyrisk (og erotisk) kløe, til å akseptere sin egenart i den siste sangen. Det er et fortellerteknisk grep som er veldig undervurdert, og som åpner «historiefortellingen» for tolkinger.
«Erotisk kløe».. DER har du temaet som har vasket seg!
(eller kanskje burde ha vasket seg)
1. Jørgen Hegstad, NRK:
Etter disse og det bedrøvelig langtekkelige Blinking Lights And Other Revelations..
vs
2. Geir Rakvaag, Dagsavisen:
«Det selvbiografiske forrige albumet «Blinking Lights And Other Revelations» står som et av tiårets beste album»
Tror dessverre du står rimelig alene når det gjelder alternativ 1 gitt. Men smaken er som baken, også for musikkanmeldere..
Ja, og her står jeg på mitt, altså. Synes ikke dette dobbeltalbumet når «Daisies Of The Galaxy» til knehasene engang.