The Flaming Lips - Enga, Øyafestivalen
I fyr og flamme
The Flaming Lips stiller med dansende bjørner, oppblåsbare aliens, konfetti og oransjekledte dansere på Øya. Det må jo bli moro?
The Flaming Lips starter konserten sin med et forventingsfullt intrumentalparti som gir tydelige hint om at noe er i ferd med å skje. Kort etter ser vi plastballen det har gått rykter om i forkant av konserten blåses opp. Wayne Coyne dukker opp på scenen, og plasserer seg selv inni ballongen. Og vi er i gang: Coyne i en plastball suser over Enga, konfetti i alle regnbuens fargerblir skutt i alle retninger, og blå, grønne, røde og gule ballonger spretter over hodene til tusenvis av tilskuere. Festen har startet!
Med Oklahoma-bandet på scenen ser Enga kulere ut enn noensinne. En flammende oransje backline og ditto kledte dansere som gliser fra øre til øre kombinert med oppblåsbare aliens og en vokalist i storform gjør første halvdelen av konserten til en real fest. Når tredje låt blir sunget av Coyne på skuldrene til en bjørn er det smil å se over hele Middelalderparken – som for anledningen bader i sol. Et av høydepunktene er ikke overraskende låten «Yoshimi Battles the Pink Robots», som skaper de deilige frysningene man alltid ønsker seg på konsert.
Men midtveis i konserten faller stemningen litt. Coyne synger sanger som tilsynelatende er fremmed for flesteparten av de oppmøtte, og vokalistens eget energinivå daler også betraktelig. Den melodiøse, intergalaktiske rocken The Flaming Lips er kjent for holder ikke samme nivå hele veien. Flere av bandets mest kjente låter glimrer med sitt fravær, spesielt nydelige «Race for the prize» er savnet. En litt for lang tirade om Irak-krigen kunne bandet også spart seg for når de ser at stemningen er i ferd med å dale. Vokalist Coyne redder seg allikevel ut av situasjoen ved å slå av morsomme spøker mellom låtene, og ikke minst sette i gang applaus på applaus. En morsom liten gimmick er låten «I can be a frog» hvor publikum må lage lyder av ordene Coyne synger. «I can be a helicopter, I can be a gorilla» synger han, og tilhørerne lager lyder og flirer om hverandre.
The Flaming Lips er kjent for spektakulære liveshow. Heller ikke i dag skuffet de på underholdningsfronten. Men 75 minutter med låter som til tider ikke fungerer hundre prosent holder ikke til toppkarakter, samme hvor mye konfetti som blir spydd ut fra scenen.
Ellen Ramstad
Tags: Anmeldelser, Ellen Ramstad, The Flaminig Lips, Øya 2010, øyafestivalen
Who cares. Do the fucking monkey!
Syns det ble litt for mye fyrverkeri og sirkus. Liker veldig godt The Soft Bulletin og Yoshimi Battles the Pink Robot, men det her ble form mye innadvent bråkerock for meg. Lite musikkformidling utover det at de fikk folk til å mime dyr og ta på ballongen. Men nå har ikke jeg lyttet til siste album Embryonic enda..
[...] I fyr og flamme (4/6) [...]
[...] Les Lydverkets anmeldelse av konserten her! [...]
Eyvind: Tror ikke anmelderen kan ha hørt på Embryonic heller, for dette var en rar anmeldelse. Stemningen dalte? Huh? Den steg hele veien der jeg stod! Ca. halvparten av konserten var Embryonic-låter og de var glimrende fremført, spesielt «See The Leaves», men det er jo nokså tunge låter (med unntak av «I Can Be A Frog») i forhold til en ganske akustisk versjon av Yoshimi Pt 1, så de faller kanskje best i smak hos oss som har ført dem før. Flaming Lips er heldigvis ikke et av alle disse «gjenforeningsbandene» som bare spiller låter fra gamle plater, selv om det var moro å høre «She Don’t Use Jelly».
[...] Flaming Lips – bandet som spilte på Øyafestivalen i fjor, til terningkast fire fra vår anmelder – har for vane å forsøke å sprenge grenser. Wayne Coyne var på besøk i studioet til [...]