Hva drepte metal?
For 20 år siden, var heavy metal den største musikksjangeren, og fylte opp gigantiske stadioner verden rundt. Men da 90-tallet kom, blei den nærmest latterliggjort, og ungdommen som før elsket metallens bekymringsløshet, vendte seg mot grungens depressive livsholdning. Hva skjedde?
For 20 år siden, var heavy metal den største musikksjangeren, og fylte opp gigantiske stadioner verden rundt. Men da 90-tallet kom, blei den nærmest latterliggjort, og ungdommen som før elsket metallens bekymringsløshet, vendte seg mot grungens depressive livsholdning. Hva skjedde?
Tags: Dio, heavy metal, judas priest, Twisted Sister
Mötley Crüe, som er brukt som eksempel på bildet, spilte vel strengt tatt ikke tungmetall a la Metallica, et band som fortsatt er like populære hvilket man ikke kan si om Nikki Sixx og gjengen, og som var med på å ta livet av påppmetallen som Mötley Crüe representerer.
Tungmetallere er gutter som tøffer seg for gutter, påppmetallere er gutter som tøffer seg for jenter. Stor forskjell.
Mötley Crüe var mer Sex Pistols og Kiss enn Sabbath for å si det sånn. Og påppmetallen, i disse dager kalt sleaze, har vært mer enn halvdød helt siden Nirvana, Metallica og ironisk nok Guns ‘n Roses, et av sjangerens egne og fremste orkester, gjorde kort prosess med alt som var gøy, potent og uhøytydelig innen hardråkken.
Istedet ble det populært å høre på smalskuldrede gutter i briller spille alternativ råkk og postgrønsj. Mindre impotent og mer ufarlig kunne det ikke ha blitt, og slik har det vært siden. I hvert fall helt til Gluecifer og Hellacopters entret banen.
Råkken og hardråkken derimot, er steindød, eller rettere sagt impotent, hvilket for denne sjangeren er samme sak. Metallen blomstrer jo som aldri før i utallige sjangre.
Hellacopters, et av de siste ekte hardråkkorkestrene la opp med stil, og Gluecifer ga seg for en god stund siden. I dag har vel The Donnas de største ballene, selv om de ikke har baller i det hele tatt, og er et av svært få orkester som spiller ekte hardråkk, det vil si høylytt tungråkk om festing, puling og alt annet som egentlig betyr noe her i verden. Personlig synes jeg de har et knippe høvdinglåter samt noen fantastiske versjoner av hardråkk- og påppmetallklassikere.
Når det gjelder tungmetall, er det fortsatt den tungråkksjangeren som selger mest, antageligvis fordi det gir en tenårig pjokk med markeringsbehov større kredibilitet i gjengen å høre på Metallica og Iron Maiden enn voksne rampegutter som sminker seg og snerrer og skriker istedenfor at de synger eller brøler om riddere og satan m.m. Det finnes ikke mer dedikerte musikktilhengere enn tungmetallere.
Men husk det gutter, macho er homsete, tøft er tøft. Det er jentene som skal imponeres, ikke gutta. Såvidt det ikke er preferansen da selvfølgelig.
Personlig makter jeg kun å høre The Donnas versjon av «Living After Midnight», ettersom jeg får ubehagelige bilder i hodet av å høre Rob Halford synge «lovin till the morning…» Ikke min kopp te, men han er flink da.
Mvh
Marius
Og jeg mente selvfølgelig «, mindre potent og mer ufarlig kunne det ikke ha blitt…» Mindre impotent var slik det var på åttitallet det.
Mvh
Marius
fantastisk underholdende analyse! Takk Marius! Sitter akkurat nå og venter på at The Quireboys skal entre ei scene på Lillehammer, så dette var fin oppladning
Utrolig merkelig at Dee Snider er en av rockera som klager over at Heavy blei fjas og dill, er det ikke? Twisted Sister var jo bare tull? Dio derimot kan klage. Selv om han var litt tøysete til tider han og. Mye meld og honning-tekster.
Jeg glemte å nevne Oasis som på nittitallet stort sett var eneste,men fantastiske, skikkelige råkk ‘n råll-orkester.
Når det gjelder Twisted Sister er det få påppmetallorkestre som kan skilte med en plate like god som «Stay Hungry». Den inneholdt blant annet tidenes beste hardråkkballade, «The Price», og begge de store klassiske låtene deres hvis navn skulle være uødvendig å nevne.
Mvh
Marius
Oasis berget gitarmusikken etter Extremes «More Than Words» holdt på å drepe all lyst til å sitte å klimpre på gitar. Med Oasis’s Definitely Maybe var det kult igjen å spille gitar, og unge musikere tok igjen opp gitarene og lærte seg å spille. Eksempler: Arctic Monkeys, The Subways, Glasvegas, The Killers, etc….
Gitaren og musikkhistorien har mye å takke oasis for.
Hahahaha! Fantastiske saker, Njål!
White Lion i Florø.. der har du konsertopplevelsen som har vasket seg.
Når kommer S.O.D.-spesialen? Eventuelt et åpenhjertig intervju med Billy Milano om den evige rivaliseringen med D.R.I.?
Billy Milano spilte jo også i M.O.D., så det kunne jo bli en fin sak om M.O.D., S.O.D. og D.R.I. Kanskje slenge med P.O.D. som kom seinere. Men må nok si at S.O.D. var min favoritt av dem…
Oasis?!? De pusegutta der har vi ikke mye å takke for. Møkkaband!
Nei, du. Det var Nirvana som reddet rocken etter at puddelbandene nesten totalt ødela den.
Nirvana var Grunsj, og den sjangeren døde enda fortere. Stiller meg mer bak oasis her. Jeg mener Wonerwall berget gitaren
wonderwall
Enig med de som hevder Oasis sin betydning her – men hvis vi glemmer pixies som en av de som virkelig førte gitaren tilbake i spotlighten, gjør vi Frank Black og Kim Deal stor urett. De var lissom de som gjorde at gode, gamle Kurt fikk lyst å traktere øksa han også…
Helt enig med godeste Dio ! Poison killed Heavy Metal !
Dio ER heavy metal !
Hvilket orkester er mest populære i dag Fredrik, DIO eller Poison? Dersom svaret er førstnevnte eller at de er omtrent like populære, er spørsmålssstillingen irrelevant og du har ikke noe å klage på.
Jeg tror uansett ikke DIOs popularitet var det minste avhengig av fremgangen til Poison eller påppmetallen generelt, snarere tvert imot.
Fantastiske orkester som Soundgarden, Pearl Jam og Nirvana derimot, ødela mer enn de skapte om man ser på hvilken tilstand de etterlot hardråkken i, eller dens tilstand i skrivende stund for den saks skyld.
For meg personlig så er mer enn nitti prosent av all musikk jeg hører på, enten det er tungmetall, påppmetall, hardkår eller pønk, minst ti-femten år gammel. Og årsaken til det skal ikke tillegges Poison, et orkester som nøt knappe fem år før grønsjen og den tyngre metallen knekte dem fullstendig.
Jeg tror tungmetall og påppmetall er to av de råkkesjangrene som har de fremste forutsetningene for sameksistens, som faktisk tjener på hverandres suksess.
Tungmetall og grønsj derimot, er en helt annen sak. Det var ikke bare bare å kle seg i skinnbukser, arrangere sceneteater og synge om drager, satan, krigere og annet slags liksomskummelt etter at Nirvana og Metallica hadde satt skapet på plass utpå nittitallet.
Vil du skylde på noen Fredrik, så skyld på de som fortjener det. Poison var bare verdens beste gutteband (overs. boyband), og det holder ikke til å velte en hel sjanger.
Mvh
Marius
Det kan se ut som den godeste Hr. Snider har ett og annet å svare for selv. Se bare hva gruppa i følge en velrennomert amerikansk nyhetsformidler uttalte kort tid før dette innslaget gikk på lufta:
http://www.theonion.com/content/news_briefs/members_of_twisted_sister
[...] Lil’ Wayne er overalt, Ida Maria i utenlandsk presse, Stargate holder koken, ny opera i Oslo, hair metal revival, Oasis slipper [...]
Pah! Poison rocker ræva av f.eks Nirvana. Metal&Hardrock is sooo not dead!
Don’t need nothin’ but a good time
can you put this all in english
if you could do that (put all in english) it would be great, because ther is a lot of talking going around these days, about the hair metal time. people are aways saying who was and was not metal. and i think from what i understand in here that it helps to get things clearer. a lot of kids today look back into midia information and billboards and think that pure hard rock was about bon jovi, poison and europe!
thanks