En bemerkelsesverdig suksesshistorie, britiske Antony Hegarty. Med dyper røtter i New Yorks homofile kunstmiljø fremstår han som en krysning av Warhol-musen Candy Darling og den diffust kjønnede og svært begavede jazzvokalisten Jimmy Scott (som i likhet med Antony selv fikk en brå karriereoppsving da Lou Reed tok ham under sine vinger), med Scott Walkers stemme og Marc Almonds seksuelle persona strødd utover ligningen.

Om ikke det ovenstående avsnittet akkurat serverer noen oppskrift i hvordan du som artist enklest mobiliserer kjærlighet fra folkedypet, er det nettopp dette Hegarty og hans følgesvenner i The Johnsons med sine tre album hittil har maktet, på et nivå som strekker seg forbi en utsolgt konsert på operataket og helt opp til Skavlan-sfæren.

Etter det temmelig grå og stillestående forrigealbumet The Crying Light har imidlertid min hvilepuls i forkant av denne skiva vært senket til det tilnærmet komatøse – først og fremst på grunn av en murrende mistanke om at uttrykket kanskje kunne være sementert allerede i tredje runde. Det er bare å slå fast at antagelsen ikke holder vann: Med Swanlights utvides tvert imot både den soniske og den lyriske paletten, uten at det noensinne hersker tvil om hvem som boltrer seg utover lerretet.

Høydepunktene her teller den smellvakre åpningsduoen ”Everything Is New” og ”The Great White Ocean”, det seige, dronete tittelsporet og fremfor alt det joviale tospannet ”I’m In Love” og ”Thank You For Your Love”. Førstnevnte tvinger tankene mot en Rufus Wainwright på kjærlighetsferie i India, mens sistnevnte er det lengste Hegarty noensinne har strukket seg i retning reinspikka, ukomplisert soul. Særdeles kledelig er også duetten med Björk, ”Flétta”, der slektskapet mellom de to utskuddene slår ut i full blomst over et enkelt, men effektivt pianokomp.

«Thank You For Your Love»:

Med såpass til vingespenn er det lett å tilgi det enslige feilskjæret ”The Spirit Was Gone”, som gir skyts til ignorantene som har fått det for seg at Antony & The Johnsons monomant basker seg i den brustne blodpumpas pinefulle lengsel. Med Swanlights fortsetter de ikke bare  å skissere opp konturene av andre verdner – de insisterer i tillegg på å gi deg en klem idet du ankommer.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Antony & the Johnsons, Lydverket, marius asp, plate, Swanlights