Av alle nittitallsbookingene Øye har foretatt i år, er Aphex Twin den som føles desidert friskest og mest 2011-relevant. Dette kan nok dels skyldes auraen av mystikk mannen bak navnet, det britiske gutteromsgeniet Richard D. James, har klart å bevare rundt sin person siden den spede starten i 1985.

Men viktigere er nok hvor forut for sin tid den eksentriske figuren var seint på åtti- og tidlig på nittitallet. Svært mye av det han har syslet med, fra ambient, acid house, jungle og annen venstrevridd techno har forplantet og utviklet seg i den nåtidige dansemusikken. Dermed låter hans tidlige produksjoner fortsatt mer duggfriske enn de har noen rett til å gjøre, over 20 år seinere.

Lyd og bilde er omtrent likeverdige størrelser på Sjøsiden denne kvelden. James innleder konserten med digitalt kaudervelsk, mens svimlende videobilder danser rundt ham. Gradvis skrus dansefoten opp, med kodede budskap, manipulerte publikumsbilder og tiltagende iscenesettelse av sitt eget, infame tryne i fotofiklede situasjoner, fra Nytt på nytt-gjengen til kongefamilien og Petter Northug.

Musikalsk er han over hele kartet; grisete elektro avløser relativt strømlinjeformet og dansbar techno, og drypp av åndeløst vakker ambient drypper inn i hissige acid-beats. Idet videokunsten truer med å bli irriterende setter han inn et ekstra lasergir og skrur opp BPMen betraktelig, og entusiasmen blant aldrende jungle-hoder i området foran scenen er smittende.

Sant å si har jeg problemer med å identifisere disse låtene med tittel, for ikke å si avgjøre om det er nytt eller gammelt materiale som utgjør hovedvekten på Sjøsiden i kveld. Det spiller uansett liten rolle: Aphex Twin er ikke en brother from another mother, men from another planet. Hvor ofte treffer du sånne?

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Aphex twin, konsert, Lydverket, marius asp, richard d. james, øya festivalen, Øya11