Gallows' Frank Carter på enda en klatretur. Foto: Ruben Gran/Lydverket

SXSW-onsdagen ble veldig hard. Og ganske stor.

Du kan sette hvor mange krøss i programmet du bare vil. Med mindre du er et organisatorisk vidunderbarn med vinger, rekker du ikke en brøkdel av planlagte konsertvisitter. M. Ward i en kirke måtte utgå grunnet adresseforvirring, køen til Echo & The Bunnymen utenfor Emo’s var uoverkommerlig og Gerald G på Fuze, vel, ble simpelthen glemt. Dermed formet onsdagen seg i den harde rockmusikkens tegn.

Datarock- og Ungdomskulen-representanter manner seg opp til Gallows. Foto: Ruben Gran/Lydverket

Det engelske hardcore punk-bandet Gallows har for lengst rykte på seg for å levere kanonkonserter, gjerne av voldelig karakter. Vokalist, ubestridt frontfigur og megakarismatiker Frank Carter setter standarden fra første låt, ved å gjøre jobben fra gulvet foran scena. En drøm for fotografene, som står i ring rundt den tatoverte energibunten. Låter fra deres glimrende Orchestra of Wolves iblandes låter fra det kommende albumet, igjen ispedd kjefting fra Mr Carter om hvor patetiske publikummet er.

Kasting av søppelkasser mot publikum, slam dancing og diving fra taket på baren er noen ingredienser som gir konserten en ekstra brodd adrenalin. Likevel er det når Carter oppfordrer til en «industry circle pit» det virkelig blir artig. Selv om den tar ikke av. Mer kjefting: «That was pathetic! You should all be ashamed of yourselves».

Music industry circle på Emo's

 Herlig band, Gallows. Ta dem gjerne til Norge i sommer, festivalfolk. Om dere tør. Stort.

Nesten like godt er det å se og høre den norske trioen Årabrot levere noise-rock-flesket noen timer seinere. Publikum kan riktignok og dessverre telles på noen få hender, og halvparten av dem er norske. De har åpenbart full tenning, og selv om de ikke får bransjeflottet seg mer i Austin, er de på vei videre i USA for å sannsynligvis spille for et både større og dedikert publikum.

Årabrot på SXSW. Foto: Ruben Gran/Lydverket

Det nye bekjentskapet The Jonbenét fra Houston, Texas, sverger til tradisjonell hardcore av den aller tyngste sorten. Som nesten-oppvarmere for The Bronx på Red 7 sliter de litt med lyden, men er likevel gode stemningssettere og god nakketrening før finalen tar fyr i rommet ved siden av.

Mange er allerede klar over at LA-bandet The Bronx er et hinsides bra liveband. Jeg tilbrakte noen år i et bittelite kott i fullstendig mørke langt inne i Østfoldskogene, og har derfor ikke hatt anledning til å oppleve dem tidligere. Det eneste aberet med denne konserten er den fattige lyden på Matt Caughthrans stemme, som er mye av bærekraften til dette bandet. Ellers er The Bronx live, og svært ofte på plate, et suverent liveorkester som makter å både hente og gi energi frem og tilbake, fra og til scenen. Stemningen blir eksplosjonsartet, de spiller med enda mer gnist, og pakka blir til syvende og sist noe av det største du kan høre live i 2009. Du har Øya-billett? Bra for deg, de er allerede booket dit.

Mosh pit fra en undulats øyne. Foto: Ruben Gran/Lydverket

Tags: Årabrot, Gallows, sxsw09, The Bronx, the jonbenet