Deathhammer er nok et skudd på den fruktbare, norske thrash-stammen, og de kommer ikke fra Kolbotn. Grimstad-gutten Cato ”Sadomancer” Stormoen og Hamar-sønnen Daniel ”Sergeant Salsten” Salsten startet Deathhammer som unge og håpefulle i 2005, og siden den gang har de gitt ut en pen samling demoer, EPer og splitter. Debuten Phantom Nights fra 2010 var glimrende, og den vanskelige andreplata står ikke så veldig langt tilbake.

Deathhammer spiller original, kaotisk og gæren blackened old-school thrash. Illsinte og komplekse trommer, aggressive virvelvindgitarer, fremtredende bass og en vibrerende vokal som kaller på helvete kjennetegner musikken deres. Og selv om de lar seg inspirere av Bathory, Kreator, Destruction, Slayer, Razor, Sodom og japanske Sabbath, er ikke Deathhammer en billig blåkopi.

Onward to the Pits åpner med «Deathrashing Sacrifice», et thrash metal-angrep som gnistrer med sin tyngde. Energien griper tak i lytteren fra første stund, for her er det blast beats og gode leads, dryppende sinne og et hat det lyser av gjennom den raspende vokalen. Trommene stjeler en del av rampelyset med sine bombende pedaler, stramme skarp og freske cymbaler. Bassen ligger langt fremme, gitarene har en fin og kvass vreng, og den lavfrekvente og skitne produksjonen gjør det musikalske uttrykket ekstra hardt og dunkelt.

«Voodoo Rites» går rett på med et hyl. Salsten lager dype sår i øregangene til lytteren med sin finurlige blanding av gutturale brøl og 80-tallsfalsett. Han veksler mellom de ulike vokalteknikkene med den største enkelhet, og det at stemmen ligger et stykke bak i lydbildet gjør det bare enda mer retrospektivt. Riffene er plagsomt fengende, og når «Fullmoon Sorcery» durer inn på samme høye nivå er det nesten så en begynner å lure. En spøkelsesaktig seksjon, ekkobelagt vokal, raske gitarer og artige soloer får en til å tenke på pur sinnssykdom. Både «Voodo Rites» og «Fullmoon Sorcery» er en umiddelbare klassikere, og mange fans kjenner dem sikkert fra før siden Deathhammer har spilt dem på konserter en stund.

«Emperor of Sin» går litt saktere, og stemningen settes med kirkeklokker i bunnen. Lytteren får en kort, men velkommen pause før tempoet er oppe på høygir igjen. «To the Evil» er et kjapt og vilt riffhelvete med fine vokalvariasjoner og en mørk og spennende gitarsolo. «Final Black Mass» byr på lett gjenkjennelige gitarer, luftige trommer og dessuten en merkbart dypere og mer brutal stemmebruk. Stormoen er, i tillegg til å spille trommer, en habil vokalist, og bidrar på flere av sangene på plata. På «Final Black Mass» synger han hele sangen alene.

«Army of Death» starter med dét hylet, og når du trodde Deathhammer ikke kunne spille fortere, så gjør de nettopp det. Låten fanger opp tråden fra «Voodo Rites» med ville leads og nakkesleng. «Seduced By The Flames» har mange riffmelodier som setter seg på hjernen, men introen er dessverre for lang og låten er ikke like interessant som mange av de andre. Heldigvis bryter «Lead Us Into Hell» slappheten med en hammondorgelintro og gitarer som bruker en annerledes vreng enn på resten av skiva. Låten går litt saktere enn en del av de andre, og når Salsten setter i med sirenelignende ul og ond latter kjenner jeg formelig dyttingen foran scenen. Ugh!

Tittellåta «Onward to the Pits» er albumets eneste instrumental, og inneholder et parti som må være en hyllest til Aura Noir. Sangen avslutter med et lett regnvær og roer ned det harde kalaset. Jeg er litt usikker på om denne låta burde avslutte albumet eller komme midt inni et sted, men det er likevel en god ende på et godt album.

Selv om både Stormoen og Salsten behersker mange instrumenter selv har de fått hjelp til de mest halsbrekkende stuntene. Leaden i «Emperor Of Sin» spilles av Gunnar Hansen fra Faustcoven. Kristian Valbo fra Obliteration slår trommer på åpningen «Deathrashing Sacrifice», Arild M. Torp fra Obliteration/Nekromantheon står for gitarsoloen på «Army Of Death», Jon fra Black Magic spiller gitarsoloen og orgelintroen på «Lead Us Into Hell» og Bowel Ripper fra Lobotomized/Diskord spiller lead på en sang.

Gjestemusikere og Salstens og Stormoens entusiasme bidrar til at Onward to the Pits slakter jevnt fra start til slutt. Det er masser av energi og fiendtlighet på hele utgivelsen, men låtmaterialet er dessverre ikke like stramt hele veien, og det blir slitsomt å holde sin egen lytterintensitet oppe. En konstant moshpit kan være hard å takle, men det er likevel verdt å kaste seg inn og prøve.

Deathhammer er ekte, slemt og gøy. Det er en grunn til at Darkthrone hyller dem på F.O.A.D-plateomslaget. Sjekk selv.

Helle Stenkløv

PS: Få med deg Deathhammer live sammen med Magister Templi og Fingernails (Italia) på Revolver 11. mai! Livebesetningen inkluderer stjerneessene Kick fra Nekromantheon på trommer og Diskords Bowel Ripper på gitar.

Tags: anmeldelse, Deathhammer, Helle Stenkløv, Lydverket, Onward to the Pits, plate