Lamb of God - Resolution
Gudsbenådet håndverk
Av med t-skjorten, fram med en sekspakning: Lamb of God starter metalåret på briljant vis.
For noen år siden skrev Odd-Magnus Williamson en Twitter-melding om at «hvis du hører på God Hates Us All-albumet til Slayer og akkurat nå er i overgangen mellom the darkness of christ og disiple…ja da er du heldig». Jeg får akkurat samme følelse av å høre åpningen på Resolution, hvor den seige sludge-låten «Straight For The Sun» i et monumentalt øyeblikk av stille-før-stormen går over i «Desolation», en kontant riffspekket og ganske så perfekt metallåt.
Det er slike øyeblikk som gjør at all annen musikk for noen stakkede sekunder blir likegyldig, og gjør at jeg ikke forstår hvordan noen kan være ubeveget av metal. Det er som en dedikert fjellklatrer ville sagt når noen spør hvorfor man må på toppen av Everest: Om du må stille spørsmålet, vil du kanskje aldri forstå svaret.
Men ok, la oss ta det ned fra 8848moh til bakkenivå. For hva er det som gjør Lamb of God til et så bra band? Mulig det er måten de tar videre arven fra sørstatsinspirerte Panteras bromancemetal? Kanskje det er fordi de forvalter Slayer-brutalitet på en respektfull måte? Eller det kan være at Randy Blythe er en av de mest karikaristiske og mest overbevisende metalvokalistene som står på en scene?
Det er nok alt dette, og på Resolution blander Lamb of God elementer fra groovemonsteret Sacrament (2006) med kompromissløse Wrath (2009) og leverer solid håndverk slik få andre metalband med et kommersielt tilsnitt gjør.
Et ofte oversett element i Lamb of God-miksen er tekstene til Blythe og bandkollega Mark Morton. Randy Blythes survivalist-filosofi kombineres med et generelt dystopisk blikk på verden, men alltid sett gjennom enkeltmenneskets oppgitte, sinte verdenssyn. «Do you remember when word was bond?/a fleeting promise in the light of the dawn» åpner Blythe på «Ghost Walking», før han nesten gir opp på «The Undertow»: «I am the one who´s left to take the fall/I fight the constant undertow». Moralen? Menneskeheten jobber virkelig motstrøms, og alt du kan gjøre med det er å skrike høyt og jobbe deg hardt fremover.
(anmeldelsen fortsetter under)
«Ghost Walking»:
Den endimensjonale, aggressive tilnærmingen i tekstene svikter derimot litt når Lamb of God skal bli hverdagsfilosofer. Refrenget «King Me is killing me» på den eksperimentelle (til LoG å være) og bredt anlagte «King Me» virker som noe James Hetfield kunne skrevet en tørrlagt og døll dag i 2009, men kler ikke en Blythe som erobret metalverden med å skrike «This is a motherfucking invitation! The only one you will ever need!» i 2006.
Men hei, fordelen med Lamb of God er at de leverer så moshvennlig og fysisk metal at når tekstene blir litt fortune cookie-aktig, er det bare å vrenge T-skjorten av seg, plastre en sekspakning i beerbongen, og gå amok som om man var omreisende Hatebreed-fan.
For Lamb of God er et slikt band, og Resolution er en slik plate: tilsynelatende enkel og fysisk, men med et grunnleggende ønske om å være både fysisk og mentalt ekstremt tett på deg. «Desolation» er nevnt, «Guilty» er en av de hardeste låtene vi hører i år, «Terminally Unique» eksploderer via et briljant arrangement, og «To The End» bør bli en av festivalsommerens store anthems.
For en band, for en plate.
Asbjørn Slettemark
Tags: Desolation, Lamb of god, Mark Morton, Randy Blythe, Resolution, Straight For The Sun, Warner Music
Fantastisk! Gleder meg til skiva ligger i postkassa i morgen |..|,
Min lå i postkassen i går! Blir nok vinterens/vårens soundtrack! Digger de Panteraliknende riffene i To The End, og ellers hele skiva i grunn. Brukte litt tid på å bli fortrolig med Wrath, men Resolution satt som et skudd med en gang! Håper det blir konserter fremover også. Har til gode å se dem live. Nei, tommelen opp!!
Min lå i postkassen i går! Blir nok vinterens/vårens soundtrack! Digger de Panteraliknende riffene i To The End, og ellers hele skiva i grunn. Brukte litt tid på å bli fortrolig med Wrath, men Resolution satt som et skudd med en gang! Håper det blir konserter fremover også. Har til gode å se dem live. Nei, tommelen opp!!
Klarer ikke å bestemme meg om Resolution ender på 4 eller 5 på terningen, men den er heldigvis mye bedre enn Wrath!
Wrath er en utrolig god plate, etter min mening
Helt enig med deg Stian. Syns Wrath har fått ufortjent mye pepper. Den er ren klasse
Blir bare bedre og bedre, tyngre og heftigere for hver gang jeg hører den!
Ja, for en band.
Gudbenådet??
Hvis han andre i kjelleren er guden din, så har du kanskje rett…
Njaaaa, var ikke noen innsidetier av en overskrift. Dårlig ordspill på Lamb of GOD. Skal skjerpe meg.
Den akustiske gitaren i åpningsriffet på Ghost Walking hadde antydninger til noe hørbart – før primitiviteten satte inn med full tyngde og landet låten, tross den greie oppdriften, på kulen. Harmonisk og rytmisk av den enkle klassen – teksten i den vulgære klassen. Melodiføring som en tale av Mussolini (NB! Må ikke forveksles med Mussolinis sønn som var jazzpianist). Egner seg godt til å få ut ukontrollerbart raseri.
Liker du denne type musikk er ikke denne plata verre enn andre i samme sjanger. Last ned, last ned. Er du ute etter å utvikle din musikksmak i mer sofistikert retning til noe mer elevert – last ned hva som helst annet unntatt rap (en sjanger ofte feiltolket til musikk).
V
Ad libitum
Den akustiske gitaren i åpningsriffet på Ghost Walking hadde antydninger til noe hørbart – før primitiviteten satte inn med full tyngde og landet låten, tross den greie oppdriften, på kulen. Harmonisk og rytmisk av den enkle klassen – teksten i den vulgære klassen. Melodiføring som en tale av Mussolini (NB! Må ikke forveksles med Mussolinis sønn som var jazzpianist). Egner seg godt til å få ut ukontrollerbart raseri.
Liker du denne type musikk er ikke denne plata verre enn andre i samme sjanger. Last ned, last ned. Er du ute etter å utvikle din musikksmak i mer sofistikert retning til noe mer elevert – last ned hva som helst annet unntatt rap (en sjanger ofte feiltolket til musikk).
V
Ad libitum
Den akustiske gitaren i åpningsriffet på Ghost Walking hadde antydninger til noe hørbart – før primitiviteten satte inn med full tyngde og landet låten, tross den greie oppdriften, på kulen. Harmonisk og rytmisk av den enkle klassen – teksten i den vulgære klassen. Melodiføring som en tale av Mussolini (NB! Må ikke forveksles med Mussolinis sønn som var jazzpianist). Egner seg godt til å få ut ukontrollerbart raseri.
Liker du denne type musikk er ikke denne plata verre enn andre i samme sjanger. Last ned, last ned. Er du ute etter å utvikle din musikksmak i mer sofistikert retning til noe mer elevert – last ned hva som helst annet unntatt rap (en sjanger ofte feiltolket til musikk).
V
Ad libitum
Godt håndtverk og et modent lydbilde i sjangeren. Benådet av Gud?, tror ikke det. Men de blander seg oppe i toppen av sin sjanger p.g.a. konstant lydighet til den. Når du skal skape et bidrag til en musikkgren, er det greit å holde seg til den, og det gjør de med bravur.
Hvis det er noe å plukke på, så er det selve lyrikken i teksten. Den flyter ikke så lett og det er avgjørende i et slikt tungt lydbilde. Metaforisk punktrytmikk gjør seg best i opplesning, du får mer ro til å dvele. Alternative valg i språkdrakten ville fått bedre flyt og samstemthet. Det ville fjernet den noe luftige svulstigheten og gitt et mer personlig preg. Du må ha lytteren med, for det er veldig mange lyttende tekstlesere der ute.
Mennesker som ikke liker denne formen for metal, bør avholde seg fra å komme med kritikk da den aldri blir konstruktiv. Det er ikke for å være drittsekk, men habile musikere prøver å få til noe til en gruppe mennesker. Da er det flott med konstruktiv kritikk for å bli bedre på neste utgivelse.
Lukter litt Sepultura her også
Jævla tøft, og håndverket er det – som Store Metallfar Slettemark sier – ingenting å utsette på. Dette kan man spille akkurat høyt nok til at det blir fysisk vondt, og referansen til den 10 år gamle God Hates us All er spot on.
Imidlertid (ja, imidlertid!) blir jeg som tilårskommen metallfan litt skuffet. Vet ikke om YouTube-videoen i artikkelen er representativ for albumet, men her var det som en rånebil fra Halden. «Alla dom riktiga prylarna», men litt lite egenart og litt for sjangertro.
Slayer-riff, litt slaskete SOAD-trommer, Malmsteen-solo og latterlige tekster. Enkelt og greit og konge til øl-og-røyk-sesjonen eller bilkøen! Ser bra ut på papiret, men jeg vet ikke om det er noe å fortsette å høre på når man er sliten, bakfull eller alle har gått hjem. Det kan man med mange band som i utgangspunktet høres masete ut, fordi de har mer å melde enn bare Den Riktige Lyden og De Riktige Riffene.
Vi får se.
Æsj, dette var ikke noe fett. Men jeg liker jo ikke Pantera (med unntak av Strength Beyond Strenght) og hva angår Slayer så er de to første album best, Reign In Blood helt ok, resten ikke så bra, God Hates Us All helt forjævlig! Men om folk digger dvask/kommers såkalt metalcore og denslags så er dette sikkert en innertier. Vedder 50 spenn på at Slettemark er litt småflau over denne anmeldelsen innen 10 år.
Jeg syntes dette var utrolig fett.
Hva anbefaler du som er så mye bedre da?
Hvilken sjanger sikter du til?
Artig å se at du her henger ut noe som «dritt» når majoriteten er enig i slettemarks uttalelser. Det jeg også stusser på er at du sier at dette er noe han er flau over om 10 år? Hvor kom den fra? Har jeg lest noen av dine anmeldelser i noen av norges største medier eller er du en syneser som sterkt undervurderer alt for at du selv skal føle deg bedre, av den enkle grunn at du ikke klarer å lage noe fetere selv?
Lusifer, kom med saklige kommentarer og dropp den der «trollinga»..
Og du sier at det er «dvask og kommers metallcore». Hva betyr kommers? JO, at man lager noe for å selge det og tjene mest mulig penger på det.
Hva gjør en artist så FORT de signerer en platekontrakt? De selger seg ut og blir kommers..
Veldig morsomt. Er det ikke lov å ha en mening? I stedet for å irritere deg over 1 person som ikke liker plata kunne du vel heller glede deg over de 23 som gjør det. Synes du virkelig at dette er fett så har du lov til det. Asbjørn Slettemark er en kjent kulturpersonlighet. Det betyr vel at han alltid har rett, jeg innser det. Om jeg er uenig i mange av hans anmeldelser sier det mer om meg, at jeg er barnslig og undervurderer andre for at jeg selv skal føle meg bedre, godt poeng!
Som du kan lese av min kommentar, kan du se at jeg ikke liker Pantera og synes at de to første Slayer-albumene er best. Dermed burde du vel heller tenke: «For en idiot, jaja, fuck han, la han seile i sin egen sjø av uvitenhet og dårlig smak».
Det er trist om alle skal mene det samme. Eller kanskje ikke.
Så fort man signerer en platekontrakt så lager man ikke nødvendigvis noe for å tjene mest mulig på det. Greit nok å tjene penger, men man trenger ikke lage musikk i den hensikt. Alle de beste artistene lager nøyaktig hva de selv ønsker å høre. Da handler det om opplevelse, ikke salg, selv om salg kan være en bieffekt. Jeg mener ikke at folk skal lage noe kun for at de vil at ingen skal høre på det. Men når folk tenker på om det vil appellere til flest mulig når de lager produktet, da selger de seg ut ja. Du tror kanskje at alle gjør det, men det stemmer ikke. Darkthrone f.eks. vet at dersom de lagde Transilvanian Hunger 2 ville de solgt mye mer, likevel fortsetter de å lage heavy/speed/blackmetalpunk, noe som kun appellerer til en håndfull av deres gamle «tr00 kvlt» fans. Lurt for musikere å ha en annen jobb i tillegg, da slipper man hele problemstillingen. Metallica f.eks. har blitt vant til et liv i luksus og har ikke andre jobber. Da er de nødt til å inngå kompromiss for å prøve å tjene mest mulig. Dette er virkeligheten til mange av de store bandene.
Tror at jeg hadde satt mer pris på Lamb Of God dersom det var instrumentalt. Det hadde hvertfall ikke provosert meg da. Det er først og fremst vokalen som gjør at jeg misliker det så sterkt.
Jeg sier ikke at han vil være flau om 10 år, jeg bare vedder 50 spenn på at han vil være småflau. Tiden vil vise. Det er en gamble, ikke en påstand. Om du vedder 50 spenn på at en hest vil vinne et løp er ikke det samme som at du påstår at hesten vil vinne.
Takk for at du kommenterer. Bare litt synd at du ikke aksepterer at folk tenker annerledes enn deg (eller Asbjørn Slettemark). Ha en god dag.
For en band, for en plate.
For en band, for en plate.
For en band, for en plate.
[...] gjør de med det solide albumet Resolution i ryggen. Et album som Lydverkets Asbjørn Slettemark ga en femmer i januar, og som også ellers har fått jubel og high-fives slengt etter [...]
[...] Of God-ResolutionFor et år Lamb Of God hadde i fjor. Den moderne metalens dampveivals ga ut høyst strålende Resolution tidlig i 2012, startet en solid turné, og så ble plutselig vokalist Randy Blythe fenglset i Praha i sommer [...]