The Owens: Swim For The Trees

[Your Favorite Music / Universal]

Det mest interessante ved The Owens’ andre skive er dessverre tekstene.

Da The Owens debuterte til høflig kritikerros i 2005 hadde de en gimmick: Vokalist, korer, låtskriver og primus motor Ove Svendsen sang i hes, erkeskandinavisk tenor om kjærlighet og denslags i eventyrmetaforer. Det var ikke snakk om små referanser her og der, altså, men skikkelig fantasy, med drager og prinsesser og kongeriker og allting, blåøyd og uironisk. Så forsvant The Owens, uten oppstyr eller bråk, for å nå komme tilbake med, vel, mindre av det samme.

Swim For The Trees er umiskjennelig The Owens, men det groveste eventyriet er borte. Klart, en trollmann her og en konge der dukker jo opp i tekstene, men de fleste låtene kunne vært skrevet av triste, inderlige, norske menn flest, og der begynner man å ane hva problemet er. I tillegg er lydbildet kitschet ned til fordel for en bedagelig kassegitar-på-rytme-elgitar-uten-distortion-på-lead-formel som kun forlates på et par spor, og som kombinert med de (stort sett) vage melodiene og det faktum at Svendsens stemme(r) alltid er fokuset, gjør at store deler av skiva går i ett. Et solid refreng dukker opp her og der for å minne deg på at tre sanger har kommet og gått uten at du helt klarte å legge merke til det. Nathalie Nordnes gjester plutselig (dog på et snork av ei låt), men stort sett flyter «Swim For The Trees» forbi, riktig nok uten å irritere.

Det som derimot irriterer, er Svendsens litt i overkant ambisiøse bruk av det engelske språk. Da debuten kom holdt mange anmeldere, deriblandt undertegnede, seg for gode til å påpeke at tittelen på skiva («It Was Near I Died») i beste fall var en språklig nyvinning, men når man leser og hører  tekstsnutter som «the most lovliest day» eller «this conquest turned out way too cold, than you were hoping for» blør bildet av en ung poet plutselig over i et bilde av en litt for snill engelsklærer.

Grammatisk pirk er vanligvis ikke en katastrofe på plater, men når de spretter opp i bevisstheten som på Swim For The Trees er det gjerne symptomatisk for at musikken ikke engasjerer noe videre. Ingen akker seg når Daft Punk lirer av seg «the kind of feeling I’ve waited so long», men så er også «Digital Love» mildt sagt ei knall-låt. Knall-låter, mildt sagte eller ei, skal man derimot se langt etter på denne skiva.

Peter Vollset

Tags: Peter Vollset, the Owens