The Posies. Yppersteprester i den menigheten av powerpopentusiaster som fortsatt møtes i smug over backkatalogen til Big Star, Go-Betweens og Cheap Trick, og et band som vel aldri for alvor har tatt steget ut av denne enklaven og inn i folks bevissthet – de har på mange måter vært et av disse bandene som har tilhørt nittitallet og kanskje ikke blitt så tydelige som eksempelvis Teenage Fanclub. Like fullt har Ken Stringfellow og Jon Auer på sitt beste låtskrivingskvaliteter i Lennon/McCartney-sjiktet – fra «Solar Sister» på Frosting On The Beater (1993) til mer nylig «Conversations» fra comebackalbumet Every Kind Of Light (2005).

Dette er et hyggelig – tidvis svært hyggelig – gjenhør med låtskriverduoen, som ellers har brukt totusentallet på soloalbum av varierende kvalitet – og Stringfellow har endatil funnet tid til å starte The Disciplines sammen med restene av Briskeby. Blood/Candy er et bevis på at de passer best i The Posies og som samarbeidende låtskrivere – selv om dette ikke nødvendigvis resulterer i mer enn et godt powerpop-album.

Blood/Candy er spesielt sterkt i starten. «So Caroline» i særdeleshet. Albumbeste og temmelig langt oppe der blant deres største øyeblikk: fengende, flerstemt og nydelig. Singelen «Licences To Hide» med Broken Social Scenes Lisa Lobsinger på vokal er jovial på grensen til det latterlige, «The Glitter Prize» og «Plastic Paperbacks» er døsige og florlette.

Etter at begeistringen for den gode åpningen har lagt seg kommer den mer hverdagslige låtskrivingen frem, og de holder ikke riktig koken gjennom hele albumet – det blir tidvis litt for snilt og anonymt (eksempelvis «Cleopatra Street» og «Notion 99″). I tillegg har vi «Accidental Architecture», albumets mest eksperimentelle låt, som lefler med musikal-virkemidler og som til syvende og sist staker ut en lite kledelig retning for dem (et fattigmanns-Jellyfish); den burde vært utelatt.

Blood/Candy er mer enn god nok til å tilfredsstille de mest hungrige entusiastene, og en dugelig grunn til å sjekke ut bandet når de kommer på Norgesturné i oktober, men de mangler et par-tre ekstra knallåter til at det holder helt i albumkontekst.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, jon auer, Jørgen Hegstad, ken stringfellow, plateanmeldelse, the posies