Yeah Yeah Yeahs: It’s Blitz!

[Interscope/Universal]

Yeah Yeah Yeahs. Foto: Max Knies

Yeah Yeah Yeahs basker seg i lilla flomlys og konfetti på et stilrent popalbum som sliter med låtkvalitetene bak et skinnende lydomslag.

Det er en tydelig intensjon om stilskifte som hviler over YYYs’ tredjealbum; en dyr, diskantpreget, Butch Vig-aktig produksjon med synther og skarptromme som sentrale elementer, og en Karen O. som på kjent vis åler seg gjennom låtene.

[youtube TGxBTsmuRIk&fmt=18]

Noe overraskende er det når bandet låter så popfriersk som på singelen over at It’s Blitz! er på sitt sterkeste. Albumet har mange flere fasetter enn ved første gjennomlytt, men det er ikke alt der som fungerer. TV On The Radios David Sitek er sterkt inne på produsentsiden her, og den temmelig TVOTR-hermende ”Dragon Queen” (til overmål med Tunde Adebimpe på vokal), blir lite annet enn en småflau hyllest, godt driv til tross. Albumets største svakhet er dog de ballade-tilnærmede bidragene, som ”Little Shadow”, ”Skeletons” og påkjenningen ”Runaway”; her renner den dyre sminken av og tilbake står man med låter som er bleke og har vanskeligheter med å tåle dagens lys.

It’s Blitz! har sine øyeblikk, men i alt for stor grad er dette et album der produksjonen løper i forkant med låtskriveren halsende ti meter bak.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, David Sitek, It's Blitz!, plate, TV On The Radio, Yeah Yeah Yeahs