Green Day - 21st Century Breakdown
Glimrende!
Tre karer med tre grep. Et på tilværelsen, et på melodien og et på oss musikkelskere.
Green Day: 21st Century Breakdown
[Reprise/Warner]
foto:promo
Tre karer med tre grep. Et på tilværelsen, et på melodien og et på oss musikkelskere.
Den gamle punktrioen Green Day gjenoppfant seg selv med storverket American Idiot i 2004, og opplevde med det sin største kommersielle suksess – så langt. Fokuset den gang var innstilt mot Bush-administrasjonen, nå går Californiabandet enda mer konseptuelt til verks: på 21st Century Breakdown bevitner vi et amerikansk samfunn i total oppløsning gjennom øynene på det unge paret Christian og Gloria.
Green Days poppunk låter vital som aldri før, og de blenger frem überfengende melodier som skapt for allsang ved store, store arenaer. Den enorme hiten ”Wake Me Up When September Ends” fra forgjengeren har tydeligvis gitt dem blod på balladetann, noe som vises gjennom låter som ”21 Guns”; den formerlig klistrer tårer til kinnet og hånden til mobiltelefonen og sender millioner av tenåringshjerter i brann ut i verden med tekstlinjen ”nothing’s ever built to last, you’re in ruins”. The Hives-flørten ”Horseshoes And Handgrenades”, der evigunge Billie Joe Armstrong svinger punkhammeren med ordene ”demolition, self-destruction / what to annihilate?”, er bare en av de mange sterke invitasjonene til denne rockeoperafesten av et album.
Å påpeke deres åpenbare poporientering er som å angripe Napoleon for høyden. Bandet har en hookteft det ryker av og veksler mellom å gå The Beatles etter sømmene i ”Last Night On Earth” og å gjøre tregrepsrock mangeartet og juicy i ”The Static Age”.
Green Day må være et av de proffeste bandene som opererer i ”politisk rock”-sfæren: de oppleves aldri utspekulerte,. som for eksempel U2 gjør det. Bandet omfavner zeitgeist på en måte som virker utilslørt og ekte, og med dét unngår de at deres åpenbare tro på å kunne endre verden rokker ved bandets egenart.
Mats Borch Bugge
Tags: 21 century breakdown, anmeldelse, Green Day, plate
Bare meg eller er ‘know your enemy’ introen misstenksom lik ‘Stone Roses – I am the resurrestion’?
Aner vi en melodibøffing og riffrapping? Eventuelt trommetyveri? Temmelig like, trommene er i takt og gitarene kommer inn samtidig. Men riffet er jo ikke helt det samme.
Jeg har tenkt på det med introen selv. De er merkelig like. Men senere hørte jeg nok en sang med samme trommeintro (husker ikke hvilken), så det er vel ikke den vanskeligste trommetakten å komme med.
Hvis man skal klage på såkalt «tyvery» så må man vel klage på at de også tok American Idiot riffet fra en The Who-sang. Men vi klager ikke, gjør vi vel? Fordi de gjør det så awesome så det er bare utrolig digg å høre på. Riffet fra American Idiot finnes også i en liten bit i sangen «Haushinka» fra cd’en Nimrod (’97). Hmm, interesant sier sikkert dere der dere sitter å funderer over de selv sikkert kunne gjitt ut 8 cd’er uten å stjele noe fra en annen gruppe/artist.
Dette er bullshit. Hør på plata da! Halvparten av låtene er klisjefylte klisne ballader! Punklåtene er ikke mye å skryte av heller. Hva er egentlig forskjellen på Green Day anno 2009 og Miley Cyrus? Jeg må si jeg hører ikke mye forskjell. Les min anmeldelse av plata på http://karlad.tumblr.com/
Bare ufyselige ballader på hele plata jo, er ikke mye av verken punk eller rock igjen.
Skiva hørtes i utgangspunktet ut til å være en litt svakere versjon av American Idiot. Men etter noen runder i spilleren er saken annerledes. De låtene som ikke satt ordentlig først er de beste. Kobinasjonen «East Jesus Nowhere» (9/11) med påfølgende «Peacemaker» (Irak) gir meg nå den kriblende følelsen langs ryggraden som kjennetegner noe jeg kommer til å høre *mye* på.
Kort sagt – De har gjort det igjen.
Jeg har fulgt GD siden Dookie. Før «Idiot» var det litt å som så men du og verden som dette nå groover.
Forresten, glemte en ting. Skiva er full av tyverier slik det blir nevnt over. Foreløpig hører jeg Ramones, Clash, Dickies, Who, og et par 70-talls glamrockband jeg prøver å glemme. Stone Roses allegorien er ikke like åpenbar.
Nå må dere slutte. Å gå gjennom hele rocke-historien for å finne riff, trommetakter eller melodier som likner er vel litt mye bry.
Jeg kan forresten ikke se linken mellom gd og Miley. Etter å ha sett nærmere på låtene i breakdown er det vel strengt tatt 4 ballader blant resten av de 14 punk-rock-låtene.
Jeg aner virkelig ikke hva Miley Cyrus synger om, men jeg antar at det heller litt mot hester, gutter og bukser. Så ikke engang her(Overraskene nok) kan jeg finne de store likhetene mellom hun og gd.
Slutt å syt! Nyt musikken og ikke engang prøv å spekulere på om breakdown blir for mye rød propaganda for obama og co. Da kaster jeg opp.
[...] LES OGSÅ: Mats Borch Bugge anmelder Green Days “21st Century Breakdown” [...]
[...] monstersuksessen med American Idiot har Green Day gitt ut albumet 21st Century Breakdown som fikk svært god mottakelse, også hos Lydverket, og i fjor møtte Lydverket Green Day-gutta i California. Selv om bandet for lengst har [...]
[...] Day, som tidligere i år ga ut livealbumet Awesome As F**k har en stund jobba med en oppfølger til 21st Century Breakdown fra 2009, men er snart klare med nytt materiale [...]
[...] oss altsål… SE: Mona B. Riise intervjuet Green Day:LES: – RR likner på Green DayLES OGSÅ: Mats Borch Bugge anmelder Green Days “21st Century Breakdown”Tags: Green Day, konkurranse, PopsalongenDel "Kuk mot rygg gav Green Day-billetter!" Marius Botn [...]