Beastie Boys er inne i sitt fjerde tiår som rapgruppe - i seg selv en monumental bedrift. Og selv om hiphop og Beastie Boys vokste seg store sammen frem til midt på nittitallet, har aldri New York-gutta gjort noe annet enn å videreføre moroa fra Licensed To Ill (en skive treffende beskrevet av Rolling Stone som «Three idiots create a masterpiece»). Modifisert, skrudd til og tatt noen avstikkere? Joda. Men få grupper har hørtes så mye ut som seg selv som MCA, Mike D og Ad-Rock. Ingen stor overraskelse at The Hot Sauce Committee, Pt. 2 ikke tar opp i seg så veldig mye av den tidsånden som preger dagens hip-hop og rapscene, med andre ord.

Fra det sterke åpningssporet «Make Some Noise» som mer enn nikker i retning av To the 5 Boroughs‘ “Ch-Check It Out” og parafraserer «Fight For Your Right», gjennom «Multilateral Nuclear Disarmament», som står planta i Beastie á la Check Your Head, til “Nonstop Disco Powerpack”, hvis vokalfilter refererer til Ill Communications “Bodhisattva Vow”, er The Hot Sauce Committee blitt en 16 spor lang tilbakeskuende affære. Hello Nasty er kanskje mest relevant å sammelikne med, rent helhetlig. Og dermed er det også klart at det er lite å hente dersom du ikke har et forholdsvis godt utviklet forhold til den definerende gruppa fra før av og klarer å leve med at Beastie Boys strengt tatt ikke gir ut noe nytt – bare mer Beastie Boys.

Når det er sagt er The Hot Sauce Committee, Pt. 2 blitt en overraskende morsom skive, langt sterkere enn man kunne frykte, særlig etter den tidvis svake To The 5 Boroughs. Både Nas-gjestende «Too Many Rappers» og Santigold-samarbeidet “Don’t Play No Game That I Can’t Win» oser, som store deler av albumet, av et overskudd 45 år gamle menn sjeldent oppviser på skive. I alle fall i en sjanger hvor stjernene stort sett er unge og historieløshet ofte viser seg som en styrke snarere enn motsatt.

Hot Sauce Committee Part Two by Beastie Boys

Som nevnt – Beastie Boys opererer kun i sin egen, selvskapte old-school-sjanger, som de riktignok mestrer mer enn godt nok, men som samtidig gjør de forsvinnende lite relevante utover seg selv anno 2011. Et filler-spor eller fire for mye, noen elendige skits og den litt emne smaken av nostalgi for nostalgiens skyld gjør at The Hot Sauce Committee aldri står i fare for å bli et virkelig utropstegn av en skive. Men der andre grupper med fire tiår bak seg må gi ut best-of-skiver for at vi skal bli minnet på relevansen deres, klarer Beastie Boys fint å gi ut musikk som ikke skjemmer ut noen og som er upretensiøs moro en times tid. Hatten av for det.

Andreas Øverland

Tags: andreas øverland, anmeldelse, Beastie Boys, Hot Sauce Commitee Part Two, Lydverket, plate