-

Fuckin’ helt ok

The Disciplines, Enga Ken Stringfellow er villig til å svette, løpe og skrike mye for å lykkes med sitt Disciplines. Han lykkes nesten. The Disciplines er et band, men vokalist Stringfellow og hans norske medmusikanter framstår som to adskilte enheter. Du har det disiplinerte, velspillende og stramme no bullshit-bandet litt i bakgrunnen, tydelig gira på […]

Skrevet av:
Publisert 20:35 7 august, 2008

The Disciplines, Enga

terning41.jpg

The Disciplines, Øyafestivalen 2008. Foto: Kim Erlandsen, NRK

Ken Stringfellow er villig til å svette, løpe og skrike mye for å lykkes med sitt Disciplines. Han lykkes nesten.

The Disciplines er et band, men vokalist Stringfellow og hans norske medmusikanter framstår som to adskilte enheter. Du har det disiplinerte, velspillende og stramme no bullshit-bandet litt i bakgrunnen, tydelig gira på å rocke ut etter årene som Lise Karlsnes baktrupp i Briskeby. Og du har den halvgamle amerikanske hipsteren i front, klar for å være rockestjerne i et land langt mot nord. Mellom de to enhetene er det ingen kroppskontakt, blikk-kontakte eller kjemi. Gitarhelt Bulle åler seg rundt uten å ha noen vokalist å spille på. Vokalist Stringfellow er nemlig i sin egen verden og i selvvalgt, 20 minutter langt eksil nede blant publikum.

Stringfellow er ikke akkurat noen elegant folkefører. Det er først litt småpinlig og masete når han trasker brautende utover på en hovedarena som er alt annet enn smekkfull. Men den rare, keitete mannen gir seg ikke før han ligger i armene til en festivalfreak foran scenen. Og da kan man ikke annet enn gi han poeng for utholdenhet, vilje og en sjarm, som er der, selv om den sitter litt langt inne.

Disciplines har ikke funnet formelen til storhet, og jeg tviler på at det blir noe langvarig prosjekt. Men på Enga får de mye ut av et begrenset låtmateriale. ”Oslo”, ”There’s A Law” og ”Best Mistake” er fine øyeblikk. Resten av tida flyter de på norsk disiplin og amerikansk galskap.

Håkon Moslet

Se «Oslo»
Se «There’s a law»
Se «Best mistake»
Flere bilder fra konserten:

Tags: , , ,

Del "Fuckin’ helt ok"
 

4 kommentarer på “Fuckin’ helt ok”

  1. G-string sier:

    Moslet beskriver Stringfellows overdrevne vilje til å blomstre som frontfigur perfekt.

  2. Allwise sier:

    Jeg synes de spiller bra jeg, men det stemmer godt at de er litt usammenhengende.
    Stringfellow vil bare være litt forran sin egen suksess, men på den annen side; hvis de klarer å slå seg store blir nok det helt passe =)

  3. bo sier:

    ken stringfellow = mannen med verdens minste sjel. på størrelse med en ert, har jeg hørt.

  4. huh sier:

    «bo» feiler da – han har IKKE liten sjel. har hilst på ham, sett The Disciplines to ganger og sett Ken Stringfellow som soloartist. Han tar kontakt med publikummet, noe som gjør opplevelsen mye mer unik for de fleste. Han kom egenhendig bort til meg etter en konsert for å hilse på, da han hadde lagt merke til at jeg sang med på konserten, sånt gidder man ikke om man bare tenker på seg selv. Sant at han bør ha mer kontakt med resten av bandet, det er jeg helt enig i, men liten sjel har han altså ikke.

Legg igjen en kommentar