Overflate, overflate, overflate. Skulle du komme på en artist som har brukt de siste 40 årene på å skli bortover tingenes overflate med samme presisjon og eleganse som Bryan Ferry, setter jeg pris på om du sender meg en mail snarest.

Som sønn av en nordengelsk bonde – Fred Ferry, intet mindre – er det kanskje ikke så rart at det gjennomgående har heftet noe eskapistisk ved den nå 65 år gamle mannens foreteelser, fra den eksperimentelle kunstrocken i Roxy Musics tidlige dager fram mot den tungt fløyelsdraperte croonerrollen han i tiltagende grad har syntes komfortabel i de siste par tiårene.

Eksklusiv, dyr, ja, nærmest uoppnåelig musikk trenger imidlertid ikke låte bra, og mange av oss ble lange og mutte i maska da Dylanesque, Ferrys uunngåelige plate helt og holdent viet His Bobness, kastet et gubbete gufs over 2007. Det er dermed en glede å kunne melde at han nå reiser kjerringa – eller eleverer mademoisellen, for å holde oss i en språkdrakt prosjektet verdig.

Gjestelisten på Olympia, Ferrys trettende studioalbum, er i seg selv verdt et par minutters andektig stillhet. Ikke bare har den aldrende elegantieren tromlet i hop den originale Roxy Music-besetningen, samlet for første gang siden monumentale For Your Pleasure (1973).

Albumet løftes i tillegg av (for en gangs skyld) hørbare innhopp fra Flea (Red Hot Chili Peppers), Mani (The Stone Roses), Jonny Greenwood (Radiohead) og David Gilmour (Pink Floyd), samt via mer popstrategiske, men like fullt høyst vellykkede kollaborasjoner med Groove Armada (”Shameless”) og Scissor Sisters (”Heartache By Numbers”).

Sistnevnte befinner seg, sammen med den seige, frakobla og illevarslende førstesingelen ”You Can Dance” og ”Alphaville”, blant høydepunktene på albumets første halvdel, i stor grad viet dunkel, frakobla og seigtflytende musikk som skreddersydd for den siste dansen før orgien sparkes i gang.

Det er likevel andre halvdel av Olympia som røsker hardest i hjerterota. Han tolker Tim Buckley (”Song To The Siren”) og Traffic (”No Face, No Name, No Number”) med autoritet og verdighet, mens de to sporene som får avslutte kalaset, “Reason Or Rhyme” og “Tender Is The Night”, med all tydelighet viser at det slett ikke er nødvendig å kalle inn Rick Rubin eller lignende rufsetufser for å kreve tilbake sin kunstneriske relevans et stykke nord i livet – det holder lenge med en råsterk låt eller to.

«You Can Dance»:

Bryan Ferry – You Can Dance
Uploaded by EMI_Music. – Watch more music videos, in HD!

Den eneste beske karamellen i denne godteposen, titulert ”BF Bass (Ode To Olympia), stamper retningsløst av gårde i de mest melodifattige avkrokene av åttitallet, uten evne eller vilje til å berøre verken hjerte, hjerne eller kjønn. Det er et feilskjær det er fryktelig lett å tilgi – hans beste siden Boys And Girls (1985), tenker jeg vi sier.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Bryan Ferry, Lydverket, marius asp, Olympia, plate