Kråkesølv, Øya/John Dee

Kråkesølv: Kristoffer Unstad, Petter Unstad, Fredrik Olsen, Thomas Litangen bak trommene (Foto: MySpace/Anne Valstad Erichsen)

 Kraftig og vakkert, men med avsporinger.

Tematikken kretser rundt mellommenneskelige forhold og lengsler, mens billedbruken er fra naturen. På Bodødialekt. Den nordnorske visetradisjonen har kanskje avlet denne talentfulle gjengen og etterlatt dem i en kurv på trappa til øvingslokalet. Slikt blir det atmosfærisk melodiøs indiepoppostrock av.

To snedige gitarfigurer på toppen av snedig bassfigur og effekttiv tromming gir stor uttelling i melodier. Kråkesølv jobber i sirkler, alle ledd og sammenvevninger holder oss oppe, muskler i rytmeseksjonen driver oss videre.

Antall vokalister i et band bør sjelden overstige antall bassister, det holder gjerne med en. Kråkesølv har tre stykker. Enten er det noe i drikkevannet i Bodø, eller så har de knekt sangkoden i felleskap og dermed endt opp med den samme tilnærmingen til musikken. I kveld frontes bandet godt av alle sølvguttene, frontfigurjobben roterer uten at noen faller av. (Om du truer med bank, og det gjør du jo, må jeg inrømme at jeg er spesielt svak for fraseringene til Fredrik Olsen).

Det trenger kanskje ikke være så vanskelig å skrive på norsk. Kråkesølv er ikke redde for naivistiske trekk, og holder seg nokså pent unna klisjeer. De benytter seg av musikaliteten i språket, og de gjør det på et vis som vil få tusen andre norske band til å  tenke over språkvalget sitt en gang til.

Det har visstnok blitt en tradisjon å ha gjester på scenen når Kråkesølv spiller i Oslo. For et band som gjør klokest i å holde intensiteten oppe stykker dette opp den halvtimelange opplevelsen på uheldig vis. Synkrontromming på «Skredder» (prima låt), gir ikke uttelling. En litt utilpass Truls Heggero med teksten på gule lapper forringer opplevelsen. Det er i beste fall gøyalt å høre Truls på Bodømål. Kvartetten spiller seg raskt inn igjen før det hele er over, men vi kommer ikke i mål.

Etter enhver festivaljobb skal man forlate et publikum som ønsker seg mer. Men ikke uten opplevelsen av å ha sett bandet på sitt beste. Nå sitter låtene, men den store stemningen må vente bak neste sving. Ta styring! Gullet er i hånden. Få det! Helhet uten avsporinger!

Jacob Krogvold

Tags: anmeldelse, bodø, Festival, John Dee, Klubbøya, konsert, Kråkesølv, øya