Jaga Jazzist: One-Armed Bandit

[Sonet / Universal]

Jaga Jazzist er tilbake -  med overskuddslageret fylt til randen.

Det har gått fem år siden forrige studioalbum, og det er tydelig at denne pausen har vært tiltrengt for Jazzistene, selv om det ikke virket sånn der og da. Der What We Must nå i retrospekt høres litt ut som nest siste arbeidsdag før ferien, har One-Armed Bandit akkurat kommet tilbake fra et par uker på hytta på fjellet. Rød i kinnene, blid og boblende; og mer kreativ og springende enn på lenge.

Noe av det første man merker seg er produksjonen, som er elektronisk, rund og nokså langt unna den postrock-skarpheten de tidligere har ikledd seg. Trommeproduksjonen er særdeles nydelig, og klarheten i lyden gjør at man som lytter henger seg opp i den utrolige detaljrikheten bandet tydelig har fokusert mye på denne gang. Tidlige favoritter er ”Bananfluer Overalt” (med et par forbløffende rockpartier som går Motorpsycho i næringen), kommende livefavoritt ”Prognissekongen”, mangslungne ”Music! Dance! Drama”- og den aller beste, avslutningssporet ”Touch Of Evil”: En dramatisk oppbygd affære som kulminerer i kirkeorgel, tromme-hålligång og den lystigste sinuspulsbassen Tønsberg har produsert på temmelig lenge.

Albumets største styrke er dog dens smittende energi og rastløshet. Lars Horntveth har skrevet låter som nekter å stå i ro, og albumet bølger hele tiden i nye og uventede retninger, fra syttitalls-prog, klassisk musikk og nyere tids psykedelisk elektronika. Samtidig er det sjelden Jaga-låter oppleves som såpass vakre som de gjør her; spesielt ”Toccata” og ”Book Of Glass”- og nok en gang må produksjonen få sin del av æren.

One-Armed Bandit oppleves som et rent overskuddsprodukt; komponert og fremført med senkede skuldre. Dette kommer til å stå igjen som Jaga Jazzists beste- og morsomste- plate til nå.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, Jaga Jazzist, Jørgen Hegstad, one-armed bandit, plateanmeldelse