dødpop: vol. 1

[dødpop / Diger]

Mottakelig for litt sprutbass? Klar for å bli knuffa rundt av ei beatbølle? Ekstrem-elektronika i anmars!

Den første samleren fra plateselskapet dødpop kan fint brukes som en introduksjon til det boblende undergrunnsfenomenet skwee. 13 spor med minimalistelektro fra nesten like mange artister gir deg et godt innblikk i denne nye, nordiske elektronikasjangeren.

Det som skal skille denne musikken fra beslekta hiphop, elektro, dubstep og knitreelektronika, er at egensamplede lyder spilles av manuelt av mennesket bak. Hvor beinhardt er kravet om å spille som på et instrument? Veit ikke, men alt her høres i alle fall veldig tilstede ut. Og låtene er alle uttrykk for samme retning, mer enn fra forskjellige artister.

Her er så underlig… Om dette er din første reaksjon, er det kanskje som motsetning den vante, programmerte elektronikaen. Men det er klart, dette er litt rart: En helt ny, liten sjanger med tyngdepunkt i Helsinki, i Stockholm, på Hamar – og i en kjeller i Møllergata, Oslo – og som oppgir friken Professor Anarad som en av foregangsfigurene sine, kan ikke bli allemannseie.

Men har dette noen verdi utover det å greit oppsummere en ny retning? Trenger du høre denne musikken flere ganger? Du trenger iallefall å høre musikken flere ganger for å avgjøre om den gir deg noe. For første lytt kan gjøre deg litt koko, og plata er ikke egna for en hel lytt i ett strekk. Men med tilvenning slipper intensiteten litt, og gir plass til en egen type varme. Skwee-varmen er sanselig, nesten til å ta på, nesten klebrig. Daniel Savios funk er som skapt for å ta en bit der den kommer bølgende i tjukke strimler. Og «akv» med sprutbass er beint fram vakker: akv1

For mye av det skrudde kan være bra. Men overdose skwee anbefales ikke.

Siri Narverud Moen

Tags: beatbully, Daniel Savio, Dødpop, elektronika, Helsinki, melkeveien, oslo, samleplate, siri narverud moen, skwee, sprutbass, Stockholm, The Villa