Fleet Foxes - Enga, Øyafestivalen
Folk for folk flest
Det er vakkert, men noe slapt når Fleet Foxes fyller Øyas største scene.
Fleet Foxes har tryllet fram melodiøs og drømmende folk siden sin kritikerroste albumdebut i 2008, og bandet har allerede rukket å opptre to ganger på Øyafestivalen. Amerikanerne har fått en betydelig fanskare siden sist, men det kan virke som de har blitt i overkant husvarme i Middelalderparken. Altså, dette er jo ikke et band du forventer skal være et fyrverkeri på scenen. Men det er desverre litt for slapp innsats fra amerikanerne og ikke minst litt for lite varme å spore blant de til tider smått fantastiske vokalharmoniene.
Settingen er perfekt for myk og snill folkrock; Sola skinner fra blå himmel og det noe voksne indiepublikummet smiler i sine stiligste solbriller. Stemningen på Enga er lun og glad, men det er ikke til å unngå å legge merke til at for en stor del av tilskuerne er Fleet Foxes et lett bakgrunnsband som funker best til småprat med venner.
Bandet starter med instrumentallåten «The Cascades» og «Grown Ocean» fra årsferske Helplesness Blues, et album som har et mørkere drag over seg enn den selvtitulerte debuten. De første fire-fem låtene skaper lite entusiasme, og det er først når magiske «Mykonos» strømmer ut av høytalerne at publikum, og bandet selv, våkner. Da skimter man endelig skikkelig bevegelse i folkemassen og jubel brer seg over sletta. Stemningen får også fart på Seattle-kvintetten, som følger opp med en stålende versjon av «Your Protector»og legger på enda en god dose flerstemt skjønnhet i «White Winter Hymnal». Det som til nå har vært et sart lydbilde blir med ett overraskende mektig på Enga.
For konserten tar seg opp mot slutten. Da er det litt mindre fomling og småprat bandet imellom, og flere blikk ut mot de som har møtt opp for å høre. Og avslutningen i seg selv står til toppkarakter, «Helplessness Blues» låter akkurat så mektig og fantastisk man skulle ønske at konserten låt timen igjennom. Men følelsen man sitter igjen med er allikevel at det er vanskelig å la seg rive ordentlig med når bandet på scenen ikke blir revet med selv.
Tags: anmeldelse, Ellen Ramstad, Fleet Foxes, øya2011
He he, den flotte konserten en treer… her blir det bråk
WTF?! 3?!?!?!?!?!?!?!
Gå hjem å vogg. 3? Hvilken planet er du fra?
ÅÅ KOM IGJEN DA! en treer?!
3? Hahaha, den var god. Men nei, den tror jeg ikke på.
3?! Haha, det er bare og le av det. Noen av de beste musikerene jeg har sett!
dessverre heter det
Synes ikke karakteren gjenspeiles i anmeldelsen. Høres ut som en firer. 3 er dritt. 4 er ok. Det hun skriver høres ok ut.
Pecknold har kanskje for mye å tenke på med all fritiden han tydeligvis har hatt i det siste: http://www.krakelurium.com/?p=359
Men, bevares, jeg skulle ønske jeg hadde vært på den konserten. Dødsbra band.
3? Var bandet særlig søkende mot publikum: Nei. Var det nødvendig: Nei! Et publikum uten noe forhold til FF hadde muligens hatt behov for mer mellomsnakk og mindre pauser mellom sanger, men dette omfatter en marginal del av publikummet på Øya. En keitete start unnskyldes lett av bandets ubestridelige talent for å lage nyansert og komplekst lydbilde for Øya-publikumet. At Fleet Foxes makter å gjenskape platemagi på en stor, utendørs festivalscene er bevis nok på at dette bandet er verdt adskilleilig mer enn en 3er. Jeg sto selv med klump i halsen og gåsehud under White Winter Hymnal og The Cascades har aldri vært vakrere. Og det er nettopp det konserter handler om: å omforme musikk på plate til et levende uttrykk som makter å bevege publikum på en ny måte.
Det at noen i publikum ikke forstår at en konsert ikke er stedet for å gjenfortelle dagens løp må skrives på deres konto og ikke bandet. Hadde det vært tilfellet, hadde The Antlers fortjent en 3er siden de ikke fikk forhindret den fulle mannen ved nødutgangen fra å dele busshistorien sin med resten av publikum.
Må bare si meg enig med det heidi beskriver. Kan ikke skjønne at lydverket var på samme FF- konsert som oss! Forresten var The Antlers TheAwesomeness! Hittill meget fornøyd med Øya!
[...] Fleet Foxes – Øyafestivalen Fleet Foxes, Øyafestivalen 2011. Foto: Tom Øverlie, NRK P3 [...]
Anmelderen skjønner vel ikke at Fleet Foxes baserer seg på musikken og ikke imaget. Pff.
Ellen synes vel sikkert det er kult å være kritisk – hun skriver jo tross alt for Lydverket.
pøh, fleetfoxes er et møkkaband… kjip jentemusikk
Møt meg bak rådhuset klokka ni. Du skal få juling.
Er meget uenig med anmelder her. Konserten var fantastisk vakker, og harmoniene var flotte og varme gjennom hele konserten. Synes bandet er sjarmerende og funker bra på scenen, selv om jeg tror de hadde gjort seg bedre på en mindre, mer intim scene (men så klart må jo scenen være såpass når publikum er så stort). Det eneste jeg ble skuffet over var at de ikke spilte The Shrine/An Argument, trolig på grunn av at tida gikk fra dem, for saksofonen bak Morgan ble jo aldri brukt.
Uansett, konserten var fantastisk, og terningkast 3 kommer ikke i nærheten av å beskrive min opplevelse på konserten på torsdag.
Det er så fascinerende hver gang jeg innser at jeg har vært på en helt annen konsert enn de som anmelder. Fleet Foxes var helt magisk og at noen andre kan mene noe annet må bety at de enten var for fulle, for sure eller rett og slett uten evne til å være sart. Tant, fjas og sjøsprøyt at dette var en treer, ville glatt gitt konserten en sekser.
Jeg pleier ikke gidde å klage på terningkast men Lydverket gjorde akkurat det samme med FF i 2009. Jeg snakket med journalisten etterpå og vi diskuterte (i all vennskapelighet
hvorfor han ikke var fornøyd og han dro frem ting som at Pecknold mumlet, sa noen usammenhengende ting, lange pauser mellom låtene etc. Sannheten er at FF ble overveldet av responsen, de var et ukjent band mange steder og var ikke forberedet på den massive responsen de fikk på Øya. Men de leverte da som nå tilnærmet perfekte, veldig krevende låter. Virker som Lydverket redaksjonen forventer konfetti og storytelling fra alle artister. Men oppmerksomhetsmessig er det effektivt å sette pissmerket sitt på kritikk av et band som har fått nesten unison hyllest (også live) siden de debuterte.