Livet som Weezer-fan: en evig krangel om hvilket album som er best av Pinkerton og Blå-Weezer’n, et helsikes mas om å hus kehele teksten til «Undone- The Sweater Song» (imponerer aldri noen) og et sjokkerende antall lørdag-etter-bytur-øyeblikk i bokseren foran videoene til «Island In The Sun» (tåre i øyekrok) og «Keep Fishin’» (Muppets! Pat Wilson gjemmer seg for Miss Piggy ved å ha en lampeskjerm på hodet!). Denne tilværelsen har utover 2000-tallet blitt en blanding av »oi! Overraskende bra greier!» (Maladroit, 2002) til »egentlig en temmelig stor skuffelse» (fortsatt Maladroit, 2002), videre til «Nei, nå glemmer jeg hele skitbandet» (Make Believe, 2005) og da til «jaha… Ja.» (Rød-Weezer, 2008. Med spesiell vekt på «The Greatest Man That Ever Lived (Varations On A Shaker Hymn)»- Rivers Cuomos hiphop-homage til «Bohemian Rhapsody»).

Det som derimot er klart, er at Weezer på 2000-tallet fortsatt nekter å godta at alle i bandet er rundt de 40, og at dette blir morsommere jo mer drastiske steg de går til for å opprettholde sitt ungdommelige image. Morsommere både fordi man kan måpe seg i hjel av at de covrer Lady GaGa og Joan Osborne live, at de tar med seg Gossip Girl-stjerner på scenen, at de får med seg Lil’ Wayne som gjesteartist, at de samarbeider med Katy Perry og tidligere American Idol-deltakere, men også fordi alt dette synes å gi Rivers Cuomo ny inspirasjon som låtskriver. Det er bare å godta nå at den perioden der han studerte på Harvard, var dypt seksuelt frustrert og farget skjegget sitt blått er over: Nå er han i en desperat midtlivskrise, henger med hiphopfolk, omtaler jenter i ordelag av typen «you are my baby tonight/and I’m your daddy».

R Kelly-poeng deles ut rund baut.

Raditude har således blitt Weezers mest vellykkede album på denne siden av grønn-albumet (2001), de har mer sprudlende singler i opptemposjiktet («(If You’re Wondering If I Want You To) I Want You To» er den beste siden «Hash Pipe»), de kuriøse innslagene er bedre (alt er egentlig bedre enn Rivers-rapping, selv om Lil’ Wayne-sporet er det eneste jeg kunne tenkt meg å slippe) og albumet er ellers befriende lite fyllmassepreget. Det siste kan takkes bidragsyterne på låtskriversiden, for her er Jacknife Lee, Butch Walker og Lukasz Gottwald viktige sparringspartnere for Cuomo, som da på de foregående albumene viste tendenser til å gå tom. Vel kunne «Put Me Back Together» med enkelhet være en Kelly Clarkson-singel, men dette tilgir vi dem når vi får Cheap Trick-aktige lekkerbiskner som «Trippin’ Down The Freeway», hårete «The Girl Got Hot» og tåpelig-vakre «Love Is The Answer»- for ikke å snakke om det herlige avslutningssporet «Turn Me Around».

Weezer anno 2009 er full av musikalske Napoleon Dynamite-aktige øyeblikk, der man som tilhører hoderystende forstår at dette bandet nå virkelig har gitt alt av skamvett på båten. Enda mer overraskende er det at dette kler dem, og Raditude er det beste de har gitt ut på totusentallet. Sjokkerende nok.

Jørgen Hegstad

Tags: 1970-årgangen er den nye 1990-årgangen, Butch Walker, gossip girl, jacknife lee, Jermaine Dupri, Jørgen Hegstad, Lil' Wayne, lukasz gottwald, plateanmeldelse, Raditude, Weezer