Det er et årlig, tilsynelatende uforanderlig festivalrituale på Tromøya: Noen må gå på en Hovescene som er altfor stor for dem, altfor tidlig på dagen, med et et altfor glissent publikum til at forutsetningene ligger til rette for en minneverdig  konsertopplevelse.

På vakre, døsige sommerdager med solen glisende fra oven kan disse seansene være rene vitamininnsprøytninger for mørkbankede festivalnerver. I det lumre regnet denne torsdagen stiller saken seg annerledes, og det befinner seg i underkant av femti personer i front når Tor Even Terror og Big Pete ramler ut på den største scenen.

Sterk regional tilhørighet og et eksentrisk tekstunivers gjør Vågsygd Handy, ikke helt ulikt sine bergenske kolleger i A-Laget, til en rap-act som først og fremst sikter mot og treffer menigheten. Den er imidlertid voksende, ikke minst takket være sistealbumet, fjorårets Undervannsmusikk, der bandets øre for skitne, grimeorienterte beats og konspiratoriske, tjalla og ofte dypt underholdende tekster ble krysset med stort hell.

På Hove er det mer enn omgivelsene som jobber mot bandet. Oppsynet til de to rapperne, komplett med solbriller i høljregnet, inviterer ingen av de oppmøtte som måtte befinne utenfor sekten videre inn i universet. Lyden gjør ikke situasjonen bedre, og ofte drukner tekstlinjene som serveres fra den i denne sammenhengen groteskt overdimensjonerte scenen i ren sonisk grøt.

En snau halvtime toppes av seige, truende «Undervannsmusikk» og en oppdatert versjon av «Flaskepant» som mer enn hinter om kommersielt potensiale, nå som Jah Ark Manifest og Admiral P har klart å dytte reggae-vibrasjoner inn i et sultent folkegap. Da er det synd at flere av låtene avbrytes idet de virkelig begynner å gjøre godt, og at engasjementet som måtte bo i hovedpersonene formidles i for sporadiske drypp til at det noensinne truer med å skylle over det tapre oppmøtet.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Festival, festivalsommer11, hove, Hovescenen, konsert, Lydverket, marius asp, Vågsbygd Handy