Flogging Molly, Amfi

Irene har gjort fest til en eksportvare. Få er bedre eksponenter for kulturen enn Dave King og hans Flogging Molly.

Tidlig onsdag kveld landet punkrockfesten i Hoves Amfi med fele, banjo, trekkspill, allsanglåter og hevede plastglass. Sjelden har det vært hardere å være en edruelig anmelder enn når King og co flådde Hove for tungsinn og hverdagsslagg. Et rekordfullt Amfi hoppet, danset og skålet mens irskamerikanerne skjenket festivalen sin celtic punk i hals over hode-tempo.

Dave King er en stolt mann. Han så ikke sitt kjære Irland på åtte år på grunn av visumtrøbbel. Han er en mann så historiebevisst og glad i sitt hjemland at han skriver tekster på en skrivemaskin fra 1916, året da det irske påskeopprøret fant sted. Du kan føle stoltheten i alt han sier, gjør og synger i amfiet også. Klisjeer som ”frihet” og ”fred” blir troverdige, ja nesten litt rørende, i Kings munn. Han er en raus, varm og munnrapp person som dedikerer en sang til en norsk familie bandet grillet med dagen i forveien, og en annen, i noe mer bitende ordelag, til Oliver Cromwell. Mannen oser integritet og framstår som en rollemodell for enhver artistspire som noen gang kan tenke seg å stå på en konsertscene.

Man må oppsøke andre band for å finne originalitet og musikalsk innovasjon, men det spiller liten rolle så lenge Flogging Mollys kombinasjon av punk og irsk folkemusikk er så kruttsterk og formidles med så stor glede.

Håkon Moslet

Tags: Festival, flogging molly, hove08