Ekspertenes kloke hoder rommer både trivia og tabeller. Men helt framme i pannebrasken ligger den personlige favoritten og spreller. I vår nye Kjepphest-spalte kan proffene prate fritt om sine helter. Først ut: NRKs quizmester Finn Bjelke brenner for Steve Harley and Cockney Rebel.

Lydverket: -Sist du besøkte Lydverket var det for å snakke om TV-serien Hitlåtens Historie, men jaggu klarte du å varte opp med en anekdote om Steve Harley and Cockney Rebel. Vi var frekke nok til å klippe den vekk, men ber gjerne om tilgivelse om du kunne tenke deg å fortelle litt om Steve Harleys plass i ditt liv. Hva var ditt første møte med Cockney Rebel?

Finn Bjelke: – Mitt første møte med Cockney Rebel var med debut-LPen The Human Menagerie. Coveret var en blanding av glam, art deco og det så utrolig spennende ut for en 15-åring. Musikken var glam uten å være glam. Ingen fuzzgitarer, men fiolin. Musikkpressen hatet  Harley. Jeg elsket ham fra første ”mockney”-strofe. Noen plater blir som ens første forelskelse. Denne har fulgt meg gjennom livet.

L: – Så de samme faktorene som fikk NME til å hate Harley fikk deg til å elske ham. Han ble forbigått av media, er det en kamp for rettferdighet som driver deg hver gang du skyver Harvey fram i lyset?

FB: – Langt ifra. Som regel likte jeg det samme som NME, Melody Maker og Sounds likte. Steve Harley er en elsk-eller-hat-artist. og jeg vet at han kan stryke folk mothårs hvis han føler for det.  Jeg liker egentlig det litt. Man skal pirke i folks fordommer. Da jeg selv var musikkjournalist bruke jeg ofte Harley som referanse i anmeldelse; det var nok litt misjonæraktig.

L: – Få se om musikkjournalisthatten fremdeles passer. Hvem vil du referere til når du omtaler Steve Harley?

FB: – Razorlight, The Kooks, The Flaming Lips, Suede, Blur…

L: – Men seriøst, tror du Harley hater Roxy Music, eller? De gjorde jo akkurat det samme, bare bedre, halvannet år før ham.

FB: – De gjorde langt fra det samme, bortsett fra at Bryan Ferry ble like latterliggjort som Harley på den tiden – og fundamentalistene mener jo at Roxy var over da Eno sluttet.

L: – OK, Harleys «Sebastian» er uansett like fantastisk, eiendommelig vakker som noe Roxy/Ferry har gjort, og Psychomodo-albumet er helstøpt, fjellstøtt. Men: Mann i gata og hans unge kjæreste som liker Bowie, Blur og Flaming Lips lurer på hvor de skal begynne? Hva skal man kjøpe først?

FB: – Begynn med Psychomodo, så The Human Menagerie, The Best Years Of Our Lives, The Quality Of Mercy og livealbumet Face To Face for ralling og naboklager.

L: – Nå holder tilfeldigvis selveste Steve Harley & Cockney Rebel konsert i Oslo i morgen. Kan du anbefale det, eller er det en sliten frontmann med et sammenrasket band vi får se?

FB: – En av grunnene til at jeg fremdeles heier på Steve Harley er at han alltid leverer på scenen. Han er totalt kompromissløs når det gjelder kvaliteten på musikerene han har med seg – og denne utgaven av Cockney Rebel er en av de aller stødigste jeg har sett. Hvis man vil la seg begistre av svulstig, poetisk, dynamisk, lavmælt og erkeengelsk artrock er Steve Harley & Cockney Rebel helt nødvendig. De som er ikke er fornøyd efter konserten kan få igjen pengene sine. Av deg. Sees!

L: – Vi lever i verdens rikeste land, Finn. Vi kommer alle sammen, og vi håper å se deg med hevet hode etter konserten. Vet du om noen deilige filmbiter vi kan varme opp med?

FB: – Fråts på YouTube. Plukk det du liker. Jeg elsker alt.

L: – Det skal vi gjøre. Nyt konserten, nå er vi  temmelig sikre på at Steve Harley setter stor pris på deg også.

Monsterhiten Make Me Smile (Come Up and See Me) fra Top of the Pops. Harley briljerer mens han himler med øynene, tygger imaginær tyggis og roter med teksten. Sjekk 2:00: «Guitar.»!

Sebastian, kryssklippet med hippier på vandring.

Progressivt! Nylig fremført versjon av Death Trip fra Cockney Rebels første plate. Ringen er sluttet.

Tags: Blur, Bowie, finn bjelke, Kjepphest, NME, Psychomodo, Rockefeller, Roxy Music, Sebastian, Steve Harley & Cockney Rebel, Top of the Pops