På tre dager har vi spilt på fire festivaler; Vikedal Rootsfestival, Skral fetival, Kartfestivalen og Stavernfestivalen.

Miniturnéen startet hjemme i Oslo kl halv 8, da Dagbladet Fredag troppet opp for å gjøre et intervju. Vi ble avbildet ved turnébilen, hvor vi måtte stå i sirkus- akrobatiske formasjoner (Turid sto på taket av bilen og spilte på Børge, bassbalalaikaen), og vi ble bedt om å ta umenneskelige hopp ut av bilen, samtidig som vi spilte på instrumenter og gned Ole Lukkeøyebærsj ut av øynene. Ska itj stå på det!

Vi kjørte som strikk fra Oslo til Haugesund, mens vi hørte på den nesten ferdiginnspilte Katzenjammer- cden, for å bestemme oss for rekkefølge på plata. Jeg ble litt forlegen da Jørgen, lydmannen vår, gikk gjennom mine medbrakte cder. Jeg hadde rasket med meg i farten de aller viktigste cdene jeg har og oppdaget at der var stort sett plater for barn under 9 år: Karius og Baktus, Klatremus, Tom Waits, Ole Brumm fortalt av Thorbjørn Egner, Thorbjørn Egners beste, Outcast, Pippi Langstrømpe, Led Zeppelin, Albert Åberg, Cypress Hill, Georgs Magiske Medisin, Manu Chao og en cd jeg lagde med opptak av kidza i barnehagen jeg jobba i…. Vi endte med å høre på sistnevnte. Ække rart vi er blitt som vi er blitt…

Hvor enn vi dro så det dystert ut, med mørke skyer og torden i gjære. Men vips! Som i ett trylleslag ble himmelen blå og sommern banket på rett før vi entret scenen. Skjedde hver gang. Merkelig.

Alle festivalene var en førnøyelse (tross i at vi kanskje ikke så like fornøyelige ut der vi kom ut av bilen etter timevis med kjøring), spesielt vil jeg trekke frem Kartfestivalen. Vi spilte der lørdag på dagen før vi dro videre til Stavernfestivalen. De var så hyggelige og hjelpsomme og vi fikk gave og lydanlegget var så sinnsykt bra og monitorteknikeren var julenissen sjæl og hele festivalen var økologisk og alle var over seg og det var ikke måte på! Skulle gjerne blitt på den festivalen, men istedet rælla vi ned til Stavern. Den var også en fornøyelse, sett bortifra at Anne Marit knakk mandolinen på scena og jeg røyk en streng så hele gitaren plutselig hørtes ut som en torturert rotte. Men det er morro for unga, det var jaggu gøy å spille på alle festivalene tross litt tekniske problemer hist og her. Teknisk schmeknisk, sier jeg da.

Turid og jeg fikk suite på hotellet i Grimstad, med boblebad og morgenavisa levert på døra, he he. Det fikk ikke de andre. Flaks. 

Etter et sykt hektisk program, artistnachspiel i Stavern med legendarisk, sagnomsust fiskesuppe, mye latter, masse hærlig publikum, ekstremt lite søvn, motbydelig mye bil- humor, fantastiske mennesker og dyr, sjokolade og øl og selvfølgelig hverandre, karret vi oss hjem til Oslo i en ekstremt møkkete og rotete bil. 

Jeg kjente det var dags da Marianne sliten og trøtt uttalte: «Vi må prøve å finne ut hvor Burvik Lassterminal ligger»

Turens  høydare:  Da jeg fikk øye på min lille mormor på 91år som kikket såvidt over scenekanten på Stavernfestivalen, med stokk og solbriller og festivalbånd. Hun hadde reist helt fra Tjøme, og som mamma sa: det gikk på vilja. Hun er sta som meg. (Festivalbåndet nekter hun å ta av)

Turens kleineste: Da vi blei kjørt hjem fra nachspielet i Stavern og fikk øye på en kvapsete, dritings mann i 30års- alderen…..naken med to bein stikkende opp langs siden hans, der han peiste uromantisk på i det fullt opplyste hostelvinduet.