Coldplay, Roskilde -
Festen var ikke over….
Coldplay, Roskilde Jeg skal ærlig innrømme det… Da jeg fryktet en søvndyssende, kjedelig, jovial pianobasert hitparade av en avslutning på årets festival, tok jeg grundig feil. Det vil si, det var både jovialt og nok av hits å ta av. Men Samtidig viste Coldplay at de er noe langt mer enn en hitmaskin. De er […]
Coldplay, Roskilde
Jeg skal ærlig innrømme det… Da jeg fryktet en søvndyssende, kjedelig, jovial pianobasert hitparade av en avslutning på årets festival, tok jeg grundig feil.
Det vil si, det var både jovialt og nok av hits å ta av. Men Samtidig viste Coldplay at de er noe langt mer enn en hitmaskin. De er et godt live-band i tillegg.
Fra Chris Martin småflørter med publikum allerede under andrelåta «Violet Hill», og til han og bandet takker for seg halvannen time senere med «Life in Techicolor II» har han forandret halvparten av bandets tekster til å handle om Roskilde, og hatt et skrikende, syngende og gråtende publikum i knestående.
Som avsluttende act på en festival viser de seg å være en nær perfekt booking. For et slitent og medtatt rockepublikum som ikke er helt ferdig med festen er blandingen av halvkomplisert rock, ballader og varme tydeligvis en fryd. Allsangen sitter løst, for å si det pent.
Mye av grunnen til at Coldplay funker såpass bra som de gjør skyldes hvordan de bygger opp settet. Selvom det aldri blir magi av kvelden, rent musikalsk, syr Coldplay greia sammen på en tilnærmet mesterlig måte. Der en del andre rockeband kjører på og bolker låter fra samme skive og med samme sound , har Coldplay valgt sette ulike låter opp mot hverandre istedet. De hopper dynamisk fra det ene temaet og det ene lydbildet til det andre, hele konserten igjennom, men med fokus på sisteskiva Viva la Vida or Death and All His Friends. Etter lavmælte, melodiøse «Fix You», følger eksempelvis en uptempo «Strawberry Swing» og etter den riktig så flotte, harde og nestrippede klubbversjonen av «God put a smile upon my face» følger balladen «The Hardest Part». Litt til mor, litt til far, litt til den viderekommende og riktig så moro for bandet selv, ser det ut til.
Bandet viser seg også å mestre selve stadionjobben akkurat godt nok til å underholde en full festival. Bandet bytter stadig sceneplassering og instrumenter. I det ene øyeblikket sitter en smilende Chris Martin ved pianoet, i det andre løper han rundt med en drage på hodet mens trommisen har flyttet seg til håndtrommer framme på scenen. Dermed blir det, merkverdig nok, aldri verken kjedelig eller statisk. Når «Viva La Vida» tar det helt hjem foran et virkelig ekstatisk publikum etter rundt en time begynner det å lukte fugl på Orange Scene.
Dessverre må Coldplay, som alle andre stadionrockere, selvsagt ut på en liten scene midt i folkehavet. Det blir også kveldens eneste ordentlige feilskjær. Den akustiske «Green Eye» funker ikke i det hele tatt, mye fordi lyden er altfor lav. Den påfølgende låta sunget av trommisen forblir også en kuriøsitet. Selvsagt redder de seg inn ved å klare det Pete Doherty ikke klarte 10 timer før – å komme seg gjennom en akustisk versjon av «Billie Jean». Riktignok snakker vi ikke om en kjempemessig versjon av klassikeren, men den gjør da nytten sin. Folk går bananas igjen. Noe de forøvrig fortsetter med de siste tjue minuttene til konfettien regner over publikum og Roskilde er over for denne gang.
På tross av litt planking og et litt mindre spennende partier i begynnelsen, viser Coldplay seg å gjøre stadionjobben på overraskende sterk maner. Jeg ble kanskje ikke omvendt av de halvannen timene foran Orange Scene. Men imponert, det ble jeg.
[...] ANMELDER Coldplay, Roskilde Peter Doherty, Roskilde Klovner i Kamp, Roskilde Lily Allen, Roskilde [...]
«Face of God»?? Ny sang, eller bare en ny måte å skrive «God put a smile upon my face» på??
utrolig snodig at ein reporter for et så godt magasin som lydverkert ikkje va klar øve at coldplay e og har alltid vært et fantastisk live band. bare å se tilbake på alle konserter de har hatt. gir alltid 100 prosent. relativt latterlig at dette va overaskende. håpe at dette skyldes en sommervikar.
Enig med Andreas. Har vært på Coldplay før, de er et utmerket liveband. Å forvente seg noe kjedelig og søvndyssende av dem, virker bare merkelig. Ellers heter ikke sangen «Face of God», den heter «God put a smile upon my face», de spilte «Green Eyes» ute blant publikum, og de avsluttet ikke med «Life in technicolor», men «Life in technicolor II». Bare for å pirke litt.
* «God put a smile upon your face»
Enig med Andreas. Jeg glemmer forøvrig aldri Coldplay på Quart 2003. Fantastisk live-band, om og om igjen…
Andreas:
Jeg er ganske åpen om mitt forholdsvis overflatiske forhold til Coldplay i anmeldlsen av konserten av flere årsaker. Først og fremst fordi det ville vært meningsløst å lyve på meg ekspertise på et felt jeg åpenbart ikke er ekspert på, men også fordi det er et poeng i at jeg oppfatter at mange har et nogenlunde likt forhold til dem som det undertegnede har. Jeg har aldri sett dem live før og har, som jeg viser fram i anmeldelsen, oppfattet dem som et forholdsvis kjedelig band som aldri har truffet meg. Dermed ble jeg også genuint overrasket over hvor dyktige de var live. Anmeldelsen er altså, som alle anmeldelser, basert på et subjektivt grunnlag.
Om Lydverket burde sendt noen andre? Kanskje. det er ikke opp til meg å vurdere.
Susanne: Takk for pirket! Dere har selvsagt helt rett hva låttitler angår, og der legger jeg meg falt og velger å skylde på en blanding av manglende kjennskap og stort tidspress.
[...] ANMELDER Maxwell BLACKsummers’night Coldplay, Roskilde Peter Doherty, Roskilde Klovner i Kamp, Roskilde Lily Allen, Roskilde [...]
Begynner å bli vanskeligere og vanskeligere å dra hjem fra Roskilde søndag formiddag. Gikk glipp av et knippe sterke navn i år, ikke minst Coldplay (som jeg aldri har sett!) og Yeah Yeah Yeahs (noen som var på den konserten?). Props til Øverland som blottstiller sine fordommer og som lot seg overbevise av band han egentlig ikke liker.
Oasis var mitt høydepunkt under Roskilde….Overraskende egentlig.!! gallagher gutta var helt fantastiske. Var du å så der Håkon?