Bloc Party: Intimacy

[Wichita/Bonnier Amigo]

To skritt fram og ett tilbake.

Britiske Bloc Party slo an som gratis champagne på en Vebjørn Sand-vernissage med debuten Silent Alarm i 2005, der tidsriktige postpunk-referanser møtte ungdommelig gnist og en definitiv kulhetsfaktor. Bandet mestret, i motsetning til mange i deres omgangskrets, å lage solide låter som også beveget dansegulv, og ved hjelp av kredible remikser og iherdig turnering slo de seg i en periode opp som en av Englands mer interessante eksportvarer.

Andrealbumet A Weekend In The City ble ikke oppfølgeren man hadde håpet på. Svulstigheten, redselen og melankolien hadde gjort sitt inntog i lyden deres, og på tross av et uttalt ønske om å lage rockemusikk med en moderne r&b-tilnærming, ble det med preiket. ”Coldplay med discobeat” var nærmere sannheten.

På Intimacy, som i skrivende stund kun er tilgjengelig på nettet, er det tydeligvis en redningsaksjon på gang. Produksjonen, signert både Jacknife Lee og Paul Epworth, som også jobbet på de foregående albumene, er frisk, og kontante trommer, prosesserte gitarfigurer, stram bass og Okerekes egentlig ganske så hvite vokal makter å gjøre dette til spenstige tre kvarter.

Likevel er det tydelig at Bloc Party snart er tomme for ideer. ”One Month Off” ligger pinlig nær tidligere indiehits som ”Banquet” og ”Helicopter”, og sutrete ”Biko” er bare kjedelig. ”Mercury” derimot, er umiskjennelig blocpartyish, men får gjennom tung synthbassbruk og frekke produsentgrep den hengslete gjengen til å høres friskere ut enn på lenge.

Et steg i riktig retning, om det så er tilbake.

Erlend Mokkelbost

Video: «Mercury»

[youtube WYdyExUfIbI]

Tags: anmeldelse, bloc party, intimacy, Mercury, plate