Dum Dum Girls: I Will Be

[Sub Pop / Tuba]

Stil kan være substans. Eventuellt ikke.

Dum Dum Girls spiller lo-fi-pop. Pop-delen betyr, i denne sammnheng, at låtene deres er kraftig inspirert av tidlig sekstitalls ”girl groups”, tidlig punk og alle som mente at låter skulle være korte og fengende med tittelen i refrenget. Lo-fi-delen betyr i denne sammenhengen at lyden på skiva (foruten vokalen, mesteparten av tida) høres ut som den er tatt opp på en ganske god diktafon heller enn i et studio.

Lo-fien på ”I Will Be” er et utelukkende stilistisk valg, vel og merke. Ingen av de flosklene lo-fi-apologister som undertegnede gjerne tyr til for å rettferdiggjøre dårlig lyd funker her, eventuellt unntatt ”det høres kult ut”. Ikke en gang den gode gamle om ”rik tekstur”. Teksturen i dette lydbildet er omtrent like rik som teksturen på oversiden av et gripteipa skateboard. Kraftig – ja. Sammensatt, nyansert eller allsidig – tvert imot.

Men så er stilisme også the name of the game når det gjelder Dum Dum Girls. Hvis du synes ”det høres kult ut” er den eneste gode begrunnelsen for å gjøre noe som helst innen popmusikk er du antakeligvis enige med folka bak denne skiva, og hvis du atpåtil synes at ”Martha and The Vandellas med skinnjakker, gitarer og anakronistisk dårlig opptaksutstyr” høres ut som om det kan høres kult ut, vel, her har du skiva di. Eventuelt hvis du synes at ”Distortion” av The Magnetic Fields er den kulest låtende skiva noensinne.

Så var det kvaliteten på selve låtene, da. Man kan ikke forfalske feng, og i fengen leverer Dum Dum Girls ganske så solid, til å begynne med. ”Bhang Bhang, I’m A Burnout” er den gladeste feiringen av å kaste bort livet sitt (men ikke kjærligheten sin, vettu) på å ruse seg siden Afromans ”Because I Got High”, det hylende refrenget på ”Oh Mein M” sitter klistra i skallen og slowdancenummeret ”Rest Of Our Lives” kunne vært plukket rett fra ovennevnte Magnetic Fields-skive. Så mye respekt for sine gamle helter i Motown har bandet desverre dog at de har satt alle de beste låtene helt foran på skiva og alle de kjedelige bak. Problemet med denne graden av femtitallsautentisitet i dag blir jo da at det nå for tiden stort ikke er like aktuelt å bare la være å snu grammofonplata.

La terningkastet gjenspeile at elskere av både krass lyd og naiv feng her kan meske seg med omtrent et kvarter skikkelig god pop.

Peter Vollset