The Mary Onettes: Islands

[Labrador/Tuba]

Svensker lager god, men noe ensformig, sentimentalistepop.

Dersom jeg skulle ramse opp mine favoritt-A-ha-låter hadde ”I’ve Been Losing You”, ”The Sun Always Shines On TV” og ”Manhattan Skyline” vært der oppe. Jeg vedder på at Jönköpingbandet The Mary Onettes er tilnærmet enige, for på Islands er det mye av den samme stemningen de har favnet om: lengselsfulle, smektende midtempolåter om tungrodd kjærlighet og tapte muligheter.

Det er ofte i den litt klaustrofobiske åttitallsinnpakningen disse stemningene synes enklest å formidle, og i sine beste øyeblikk treffer Islands alle de rette hjertetrådene, som på ”God Knows I Had Plans”, ”Once I Was Pretty”, ”Puzzles” og diskutabelt albumbeste ”Dare”. Strykere, dunkle trommer og Philip Ekströms dertil hørende vokal.

Her er ”Once I Was Pretty” innspilt for Per-Sinding Larsen i SVT:

Beklageligvis blir låtene over et helt album i overkant ensartede, og som resultat forsvinner i utgangspunktet fine saker som ”Century”, ”Whatever Saves Me” og ”The Disappearance Of My Youth” inn i en slags sentimental-grøt; man skulle i disse øyeblikkene ønske seg innslag av andre vokalister (kunne spesielt tenkt meg å høre Sambassadeur-vokalist Anna Persson her). Helhetsinntrykket blir dog at Islands er en småpen- noenganger storpen- samling beretninger fra et band som fortsatt er blant indiepop-Sveriges sterkeste kort.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, indiepop, Islands, Jørgen Hegstad, plateanmeldelse, the mary onettes