Det hevdes å være krise i norsk rock. For hvem?

Dagsavisens krise i norsk rock-kampanje som startet for omkring en uke siden ble erklært med overskriften ”Slutten for norsk rock”, og etterlyste arvtageren etter Madrugada – et band som kan nå et stort publikum. Et band som kan fylle ”tomrommet”. Dersom det faktisk er krise i norsk musikk, hvem rammes i så fall av den? Skal man spørre seg hvem som eventuelt har skylda?

Skyldspørsmålet er overflødig. Snarere er det interessant hva som gjør det til en krise at mine kolleger ikke makter å se ”det nye Madrugada” i 2008 eller de nærmeste årene. Kan vi ikke det, betyr det ikke krisetilstand, heller manglende evner til å spå i fremtiden, eventuelt mangel på faktiske kandidater.

Mange av landets allerede store artister er i arbeid med nye album, norske navn bemerker seg både nasjonalt og internasjonalt, både bak og foran mikrofonene. Andre enn Madrugada, altså. Turboneger er for eksempel alt annet enn et undergrunnsband, og skal ta fatt på nytt materiale. Da Turboneger slapp kassettsingelen ”Computech” for snart 20 år siden var det sannsynligvis et svært beskjedent fåtall som spådde dem en fremtid som et av de internasjonalt mest velansette banda i 2008. Inkludert bandet selv.

Det er krise for norsk rock når det tilsynelatende oppstår panikk fordi Madrugada avslutter karrieren. Samtlige derfra vil uansett prege musikk-Norge i lang tid fremover også. Kanskje får til og med flere slippe til. Det er krise for rocken når flere av landets mest profilerte musikkjournalister nærmest samtidig som de etterlyser norske rockmastodonter utroper en tilsynelatende talentfull, utvilsomt scenesterk, definitivt vokalsikker 14-åring til norsk rocks redning basert på én låt. Det ér imponerende, uventet og gledelig at MGP Jr.-vinneren The BlackSheeps når langt utover barns rekker. Når dette likevel er nok til å poppe champagnen og kaste spåkula er det først og fremst tegn på standhaftighetstrang og vilje til å være tidlig ute med å utrope fremtidens talenter. Hederlige intensjoner, men sannsynligvis ikke til gode for noen annen enn egoet hos de som skulle vise seg å ha rett.

Er det krise for banda? Er det synd på dem fordi de færreste selger 200 000 album eller fyller Oslo Spektrum? Rammes mediene fordi de har færre kjendisrockere å skrive om?

Festivalsjef i by:Larm, Runar Eggesvik hevder ovenfor Dagsavisen denne uken at Idol og mediene har skylda for den såkalte krisen. At Dagbladet og VG først og fremst er interessert i å skrive om Idol-deltakere. I så fall har det vært krise lenge, ikke akutt som nå, fordi Madrugada sa ”adjø”. Stein Østbø følger opp på sin faste kommentarplass i VG med at ”…det er ikke VG eller Dagbladet som står for rekrutteringen av norsk rock – vi rapporterer om den”. I samme oppslag rapporterer de for øvrig om Sissel Kyrkjebø og Bryn Terfels felleskonsert, Beckham-brødre og MGP-bidragsytere.

Det er soleklart at de store norske avisene har betydning i forhold til å gjøre det brede lag oppmerksom på norske band, også de som ikke er av Madrugada-størrelse. At de ikke prioriterer det er en hel annen sak. Kjapp logikk skulle tilsi at Morten Abel selger flere aviser enn Death Is Not Glamorous. Samtidig er det ikke VGs ansvar å skrive om Next Life, Chrome Hill eller Lars Vaular, selv om det hadde tjent norsk musikk. Kanskje til og med bidratt til å skape flere storselgere, og i fremtiden dermed hatt flere å rapportere om. Etter dagens hovedsakelige prioriteringer i VG og Dagbladet å dømme er det ikke dem den nye krisen rammer.

Plateselskapene er allerede redde for å signere potensielt nye inntektskilder, fordi de for lengst er i krise. Band lager musikk uavhengig hva de måtte ønske eller avisene skriver om, som musikeres enorme pågang ovenfor Urørt, by:Larm eller norske scener generelt vitner om. De som ønsker å oppleve rock laget av nordmenn vet hvor de oppsøker den, og det er uansett vanskelig å unngå den. Ingen ser ut til å rammes av krisen. Som jeg opplever Myspace-Norge-sjef Kristoffer Kinden Endresen også påpeker på Ballade.no denne uka, er dette en ikke-debatt.

Mye tyder på at det ikke er krise for andre i norsk rock enn de som ikke er i stand til å finne annet å bruke spalteplass på enn å proklamere rockedød.

Tags: krise, Madrugada, norsk rock