- Følte meg som rockestjerne
Paul McCartney og Elvis Costello er fans, men Ron Sexsmith har aldri fått gjennombruddet. Nå håper han Metallicas tidligere produsent skal gi ham det.
Canadiske Ron Sexsmith har gitt ut 11 plater før årets Long Player, Late Bloomer. Ingen av dem har noen gang solgt nok til at 47-åringen har bemerka seg på de britiske eller amerikanske salgslistene. Sexsmith har en liten, men trofast fanskare som inkluderer folk som Chris Martin, Elton John, Ray Davies, Emmylou Harris, Paul McCartney og Elvis Costello. Tidligere plaga det ikke Ron nevneverdig at han ikke fikk musikken sin ut til flere, i et intervju med Triste Magazine på slutten av 90-tallet mente han at han ikke lagde musikk for folk flest, og at det var frustrerende men lite å gjøre noe med. 12 år og sju plater seinere har pipa fått en litt annen lyd. Før han spilte inn årets fullengder var nemlig Ron på jakt etter noen som kunne hjelpe ham å få spilletid på radio, orden på platesalget og utsolgte konserter.
Hør Ron Sexsmith fortelle i klippet under:
Bob Rock har tidligere produsert plater og spilt bass sammen med Metallica, og styrt innspillinger med tunge størrelser som Mötley Crue, The Cult, Bon Jovi blant en drøss andre. Samarbeidet mellom Ron og Bob ga førstnevnte en selvtillit som han ikke hadde hatt på lenge.
Et filmteam fulgte innspillinga av Long Player, Late Bloomer og i fjor høst hadde dokumentarfilmen Love Shines premiere på filmfestivalen i Vancouver i hjemlandet til Sexsmith. Filmen følger en deprimert Sexsmith som finner både tonene og humøret sammen med Rock i studio.
Ron Sexsmith er ikke helt fornøyd med filmen, han mener blant annet at regissør Douglas Arrowsmith har prøvd å få fram at Ron har et dårlig forhold til sønnen Christopher, noe de ifølge far ikke har. Flere av hans mest kjente tilhengere forteller i filmen om hvorfor det er synd, skam og litt rart at Sexsmith ikke har fått den suksessen han fortjener. Selv synes Ron det er helt utrolig at så mange av de han selv så opp til som ung musikkelsker hører på ham:
Planen om at en ny produsent skulle få vind i seilene til Sexsmith ser ut til å ha funka delvis. Da Ron Sexsmith besøkte Norge og spilte på Bergenfest i slutten av april hadde han i alle fall solgt ut alle konserter på europaturnéen, hadde låter som surra jevnt og trutt på radio i Storbrittania. Om Bob Rock sørger for det endelige gjennombruddet for Ron Sexsmith gjenstår å se.
Under ser du låta som har gitt filmen navn, skrevet til Buddy Holly og fremført på BBCs Songwriters Circle:
Da Ron Sexsmith besøkte Oslo i forbindelse med forrige plate, spilte han inn en Lydverket Spanderer i kantina på NRK Marienlyst
Tags: arrowsmith, Bob Rock, late bloomer, long player, love shines, Ron Sexsmith
Sexsmith skriver fine sanger, men «Long player late bloomer» høres nettopp ut som den er produsert for p4. Jeg liker nesten alle sangene for seg selv, og på Bergenfest spilte han alene med kassegitaren, noe som var fabelaktig. Men Bob Rock har klart å lage et lydbilde som likegodt kunne vært Shania Twain eller Kim Larsen. Utrolig synd
Det Ron Sexsmith trenger nå er nettopp en plate som får litt Shania og P4 over seg, for det gjør at mange av de som hverken liker Shania Twain eller Radio FrP så vidt får ørene opp for fyren for deretter å finne ut av at det finnes 11 plater til de kan grave seg godt inn i og kjøpe en og annen av, så vel som mengden av de som faktisk liker Shania. Det finnes millioner av de og flertallet tar jo aldri feil. Oppfattes det som om han har fått til en produksjon for P4 så klapper jeg endelig og ivrig.
Det er synd og si det, men Sexsmith hadde blitt rik om han hadde lidd samme skjebne som Nick Drake og de andre som hadde tilnærmet samme som han og fikk sin storhetstis etter sin død. Jeg synes Ron Sexsmith fortjener all den berømmelse og anerkjennelse en slik produksjon muligens kan gi han.
Det er et fenomen som har gjentatt seg i musikkhistorien gang på gang. Enten dør man ung og blir genierklært (eller som gammel Woody Gutherie, dog også han død som en makrell i tomat for lenge siden og først pop etter hans død) eller så blir man kommers, mister en del av de relativt få fans han hadde fra før fordi han blir allemannseie og ikke er kul å synes være kul lenger)
Jeg unner han radio og en god pensjon nå. Han er en fantastisk sanger, låtskriver og artist. «Long player – late boomer» kan få flere til å innse akkurat det.
Moosa er en av de som frafaller og det tror jeg også Sexsmith er OK med nå på dette tidspunktet. Det finnes nok av musikkjennere som ikke får angst og avskriver artisten som god selv om han/hun skulle finne på å selge èn eller flere millioner skiver. For meg låter det som en blanding av Brian Wilson, Mc Cartney på sitt beste og han overgår faktisk begge på en del områder. Bob Rock kommer kun til å føre til gode ting for Ron S og om noen ikke liker det så fortsett å kose dere med de 11 skivene han har gitt ut før.
Enig med de to siste talerne. Og det er flere flotte sanger på sisteskiva; Bob Rock eller ei.
Jeg er også enig i at det er mange fine sanger på skiva, syns sexsmith er glimrende jeg. Gode nok til at jeg hører på skiva til tross for de til tider nesten ekkelt pregløse og overproduserte arrangementene. Håper han gjør stor suksess og ønsker ham alt godt, men det kunne vært så fabelaktig bra uten det kompromisset. Vel vel.