En sliten fyr, Julian Casablancas. Etter at The Strokes, tross varslet comeback, har skuslet bort momentumet de siste årene, forsøker newyorkeren å bære fanen videre i egen hengslete person. På Amfiscenen vrøvler han lettere usammenhengende mellom låtene, i en tone som veksler mellom blasert, tjalla sarkasme og genuin takknemmelighet over oppmøtet. Forvirring er i det hele tatt et stikkord for kvelden, som i korte trekk kan oppsummeres som en kombinasjon av det beste og det verste innenfor hipsterrock.

Det åpner skamløst nok med The Strokes’ «Hard To Explain», og settet veksler derfra mellom de mer stringente låtene til moderbandet og et frislipp av de uregjerlige, dels motstridende impulsene som preger mannens solosysler. Her pendles det uanstrengt mellom sakrale orgelpartier, glitzy synther og tungt filtrert vokal. Som regel bor det en popmelodi i hjertet av låtene, men inn dit er veien ofte altfor lang og trøblete.

Om du, som jeg, er et stykke unna å ha hørt ihjel Casablancas’ solodebut, vil Strokes-innslagene fungere som et tveegget sverd: De peker på svakhetene ved solomaterialet, og føles tidvis som lettvinte grep å ta idet mengden av nyskrevet materiale ebber ut. Samtidig ligger de godt i øregangene. Det er med andre ord lov å glede seg til gjenforening, men jeg skulle ønske fyren brukte mer tid på å utvikle sine udiskutable låtskrivermuskler og mindre på fjas og sabotasje av eget potensiale.

Tags: anmeldelse, anmeldelser_uke26, hove, Hove2010, julian casablancas, konsert, Live