Sunn O))): Monoliths & Dimensions

[Southern Lord/Tuba]

Sunn O))) ekspanderer. Litt.

Sunn O))) (uttales Sun) hadde sin fødsel allerede tidlig på 90-tallet, den gang som en hyllest til en av drone/doomrockens mest innflytelsesrike aktører, nemlig Earth – et Seattle-band som ved hjelp av sine kraftige Sunn-forsterkere og nedstemte gitarstrenger maktet å skape en altoverskyggende lyd. Earths hjerte har alltid vært Dylan Carlson, en mann med en svakhet for både våpen og heroin, men som de siste årene har gjort bot med sin narkotikaavhengighet og samtidig løftet blikket mot langt mindre forvrengt musikk. Vakre og krystallklare gitarlinjer i møte med estetiske låttitler, der det assosieres både til forlatte observatorier og de store, øde områdene som utgjør brorparten av USAs vidstrakte land. Dette resulterte i en forbløffende sømløs og innbydende helhet som beviste at selv uro kan kle en ny drakt.

Sunn O))), derimot, har etter flere år som konstellasjon heller valgt å fordype seg i støyen. Både i studio og på scenen, der deres vegg av forsterkere i samspill med Moog-synthers pulsbasslinjer og tidvise vokalinnslag har resultert i ristende konsertlokaler og sandblåste ørekanaler for deres etter hvert mange tilhengere.Bandets kjerne, Stephen O’Malley og Greg Anderson, har i tillegg trykket hardt på mytologiknappen, der de har ikledd seg munkedrakter og posert ved monumentale historiske byggverk. Samtidig har duoen maktet å intellektualisere sin egen musikk og sitt konsept så grundig at det har blitt nærmest umulig å arrestere dem.

For som så ofte med abstrakt musikk er du enten med på det eller ikke, og skulle du velge å ikke være med på det så ”forstår” du det heller ikke. Trolig en komfortabel posisjon å være i for artistene selv, men likeså en påstand som ikke medfører riktighet. Dette er ingen kunstinnstallasjon og jeg heter ikke Tommy Olsson, og som et album i cd-format må Monoliths & Dimensions også tåle å bli omtalt som et.

O’Malley og Anderson har selv kalt dette sitt mesterverk – en plate der toneartene er mer komplekse og de musikalske virkemidlene langt mer varierte enn før. Og mye er faktisk nytt på deres syvende album, for med innslag av både kor, stryk, harpe, blås og ikke minst perkussive elementer har de til en viss grad klart å fornye seg selv. Med på albumets fire spor – ”Aghartha”, ”Big Church”, ”Hunting & Gathering (Cydonia)” og avslutningssporet “Alice” – har vi den ungarske black metal-improvisatøren Attila Csihar, kjent fra blant annet Mayhem. Med sin tydelig ungarske engelskuttale fremfører han dunkle tekster med dyp røst over sirkelvise gitarakkorder og innslag av (kall det) symfoniske elementer. På sitt beste forfriskende og skremmende, på sitt verste farlig nære parodien.

Det er først på avslutningssporet ”Alice” at Sunn O))) kanskje for første gang evner å bli noe mer enn sitt stilstudie i monotoni og lydkraft. Mentor Dylan Carlson bidrar med sakrale toner fra sin Fender Telecaster og tilfører en sårt tiltrengt andre dimensjon. Det føles trolig dristig for de involverte med alle disse nye virkemidlene, men for lytteren blir det et sårt tiltrengt lysglimt i den mørke katedralen de så lenge har holdt hus i.

Sunn O))) har muligens rett i sin påstand om at dette er deres beste album, men de beviser samtidig noe annet: De makter ennå ikke å være på nivå med sine inspirasjonskilder, og skal de være det må det søkes annensteds etter ideer også.

Erlend Mokkelbost

Tags: anmeldelse, attila czihar, doom, earth, Mayhem, monoliths and dimensions, sunn o)))