Elvira Nikolaisen - her under årets by:Larm. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Elvira Nikolaisen - her under årets by:Larm. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Elvira etter boka

Det ligger et slør av sterk søskenkjærlighet og utsøkt smak – samt et snev av snusfornuft – over Elvira Nikolaisens Lighthouse.

Skrevet av:
Publisert 11:10 15 mars, 2011

Indian Summer, Elvira Nikolaisens «vanskelige andrealbum», unnlot å gjøre de store krusningene i vår hjemlige popdam da platen ble sluppet i 2008, til tross for at den stilistisk plasserte seg tett opp til brakdebuten Quiet Exit fra to år tidligere. Den Moss-baserte Moi-sangerinnen har med andre ord hatt fire år til å skrive låter og hanke inn et stjernelag – toppet av storebror Emil (Serena-Maneesh) bak spakene – til Lighthouse, som fremfor alt utmerker seg ved å være en usedvanlig rettlinjet forlengelse av hennes kunstneriske utgangspunkt – på godt og vondt.

Elvira synger fortsatt som bare en frafallen engel kan, og stemmen hennes befinner seg også denne gang i front av elegante popmelodier som skuler tilbake mot det amerikanske syttitallets vestkysttradisjon, med en detaljsensitivitet som tidvis hinter mot en Bacharach, Mitchell, eller – lagt til et nasjonalt dalføre – The Loch Ness Mouse (Ole Johannes Åleskjær korer da også på albumet).

Albumet er i det hele tatt svært raffinert skrudd sammen, men uten frasparket eller faenivoldskheten den rause gjestelisten kunne gi grunn til å håpe på i forkant. Blant de få hørbare tegnene til friske produsentfingre og -ører noteres det som kan være et forsøk på å avbryte gitarsoloen mot slutten av «Rendezvous» (det høres i det minste ut som hun sier «cut… nok… kå sei du, Emil?»), det vidunderlige, reint dungenske sisteminuttet av førstesingelen «Nothing To Lose» og sekundene med baklengskoring som runder av «Still Paying».

De sterkeste låtene er plassert på første halvdel av albumet, og fra den dirrende vakre innledningen «Change», via spretne «Close To The Water (merk snedig «Against All Odds»-referanse i verset), til det intrikate (og altfor korte) tittelsporet legges lista høyt. Brutalt høyt.

Lighthouse er utvilsomt en vokser, men det er simpelthen ikke alt som røsker like hardt i hjerterota her, selv etter mange og intense gjennomlyttinger. Mesterverket venter muligens rundt neste sving; i det minste om kart og kompass legges bort en stakket stund på veien dit.

Marius Asp

Tags: , , , , ,

Del "Elvira etter boka"
 

8 kommentarer på “Elvira etter boka”

  1. HC sier:

    tror du blander uttrykkene «fallen engel» og «frafallen kristen». Frafallen engel eksisterer ikke som begrep..

    • Korreks sier:

      En frafallen engel er pr. def en demon. Så det er et begrep som eksisterer i høyeste grad.

      • Christian sier:

        Nei, det er ikke et begrep som eksisterer. Det man vil frem til her er, som mars korrekt påpeker, enten en frafallen kristen eller en fallen engel. Den mest kjente falne engel er nok erke-engelen Lucifer. Vanskelig å sidestille den slags med en ganske alminnelig frafallen kristen…

      • HC sier:

        Korreks, der tar du helt feil, og du vet det! Du prøver bare å forsvare noe du ikke har peiling på, kun for å krangle i et kommentarfelt.

  2. zzz... sier:

    Håpløst … Hva skal friste meg til å ville høre en demon synge???

  3. Elviraskeptiker sier:

    Elvira var navnet jeg måtte huske, skrev Natt&Dag en gang.
    Hun er en syngedame helt på det jevne. Hes stemme, det husker jeg, noe mer, -nei.

  4. Agentfjes sier:

    Jeg elser den nye plata til Elvira. Herlig gjenhør!

  5. Vegard sier:

    Strålende pop-plate. Det passer så godt med en Elvira-plate i mars/april. Bringer gode minner til 2006 da jeg ikke kunne få Egypt Song ut av hodet på samme tid av året :)

Legg igjen en kommentar