Nytt image og nye tolkninger til tross; både låtene og Jenny Wilson selv er de samme ved hennes nye utgivelse. (Foto: Anders Kylberg/promo)

Nytt image og nye tolkninger til tross; både låtene og Jenny Wilson selv er de samme ved hennes nye utgivelse. (Foto: Anders Kylberg/promo)

Elsker eller hater du nyinnspillinger?

Jenny Wilson, Kate Bush og Cold Mailman slipper alle utgivelser med nye versjoner av egne låter. Hva synes du: Tull eller gull?

Skrevet av:
Publisert 17:05 31 mai, 2011

Noen og enhver kan nok kjenne seg igjen i følelsen av å ha levert fra seg noe man ikke er helt fornøyd med – enten den kommer umiddelbart når man har oppgaven langt opp i halsen, eller senere, når man ser seg tilbake og klør seg i hodet over hva det egentlig var man tenkte.

Når det kommer til artister, har det blitt stadig vanligere å fikse på skjønnhetsfeilene ved å gi ut remastrede utgaver av album. Men i det siste har vi sett flere eksempeler på de som ikke synes dét er nok, og rett og slett spiller inn låtene sine helt på nytt.

Kate Bush, 80-tallets dronning av eksentrisk pop, ga nettopp ut The Director’s Cut, hvor hun henter fram låter fra to av platene sine, The Sensual World (1989) og The Red Shoes (1993). Lydverkets anmelder Marius Asp mener nytolkningen står til en femmer på terningen, men stiller samtidig spørsmålstegn ved hvor nødvendig den er.

Hør og sammenlign nederst i saken!

Også svenske Jenny Wilsons ferske dobbeltalbum er et retrospektivt prosjekt. Med Blazing plukker hun opp igjen materialet fra forrige runde, Hardships! (2009). «Når jeg er midt oppe i et prosjekt vet jeg sjelden hva det handler om, hvor det skal føre. Først etterpå, når jeg rent fysisk har levert det fra meg, åpenbarer sammenhengen seg», skrev hun i forbindelse med utgivelsen av Blazing.

Og ikke nok med det: 10. juni kommer norske Cold Mailman med en EP hvor de har spilt inn låter de tidligere ikke har vært fornøyd med lydkvaliteten på.

Men hvor mye har egentlig slik revidering for seg? Handler det om latskap, usikkerhet og tullete perfeksjonisme, eller kan erfaring og avstand til materialet gi perspektiver som hever det til nye høyder? Burde artistene la gjort være gjort og heller konsentrere seg om å lage ny musikk?

På P3 klokka 20 tar Elsk eller hat-panelet debatten i Lydverket – og vi trenger din hjelp!

I panelet sitter Cold Mailman-frontmann Ivar Bowitz og Lydverkets Marius Asp – og sist, men ikke minst: Du! I Elsk eller hat-panelet teller nemlig folkets stemme like mye som hver av panelmedlemmenes, og sammen skal vi en gang for alle slå fast om nyinnspillinger er noe å elske eller å hate.

Så: Stem i pollen til høyre, og slå deg for alle del løs med synspunkter i kommentarfeltet.

Her er noen andre som har gjort som Bush, Wilson og Cold Mailman:

Ett år etter utgivelsen av debutalbumet …In Search Of (2001) slapp N.E.R.D. en nyinnspilt versjon, med fullt band istedenfor trommemaskiner og synth. Den opprinnelige versjonen ble trukket fra markedet, og er nå et samlerobjekt.

 

Også vår egen Susanne Sundfør syntes debuten trengte en overhaling. Andreplata Take One består av akkurat de samme låtene, men er spilt inn uten band, og i én sammenhengende tagning.

Hør forskjellen på original og nyinnspilling i Spotify.

Twisted Sisters 1984-utgivelse Stay Hungry er en klassiker i katalogen deres, men bandet var aldri helt fornøyd med at plateselskapets produsent ga låtene et mer polert lydbilde enn hva de selv ønsket. 20 år og en gjenforening senere kom Still Hungry, en komplett, røffere nyinnspilling av den opprinnelige plata.

Hardrockkollegaene i Manowar har på sin side etter hvert blitt kjent for nettopp et nøye produsert sound, og slapp i fjor en nyinnspilt versjon av debuten Battle Hymns fra 1982. «Det finnes mye teknologi nå som vi ikke hadde tilgang til da vi lagde plata, og vi skal benytte oss av den til å lage den så høy vi overhodet kan», sa bassist/produsent Joey DeMaio da:

Joni Mitchell har gått tilbake til gammelt materiale flere ganger. Both Sides Now (2000) består av orkestrerte versjoner av jazzklassikere, men også to tidligere innspilte Mitchell-låter, mens Travelogue (2002) på tilsvarende vis fullt og helt er viet hennes egen katalog.

Slik hørtes klassikeren «Woodstock» ut i 2002 – og slik i 1970:

Stephen Marley, et av Bobs utallige avkom, har til alt overmål fått Grammy for beste reggae-album i to omganger med samme materiale; i 2008 for debuten (nok en gang) Mind Control og i 2010 for den alternative versjonen Mind Control Acoustic.

Kate Bush oppdaterer «Deeper Understanding» med autotune:

Slik høres originalen ut:

HørBlazing-versjonen av Jenny Wilsons «Like A Fading Rainbow» i Spotify – her er hennes første forsøk på låta:

Tags: , , , , , , , , , , , , ,

Del "Elsker eller hater du nyinnspillinger?"

Legg igjen en kommentar