Lindstrøm: Where You Go I Go Too

[Feedelity Recordings/Smalltown Supersound]

Forsvarer tittelen.

Rogalendingen Hans Petter Lindstrøm har fylt mangt et dansegulv de siste årene og har med rette blitt omtalt som kongen av spacedisco. It’s A Feedelity Affair ga Lindstrøm Spellemannprisen i 2006, og siden den gang har mannen remikset en rekke storheter, både internasjonalt og nasjonalt.

Where You Go I Go Too huser tre spor fordelt på en knapp klokketime. Ballet åpner med tittelsporet og vitner raskt om at Lindstrøm har gått en litt annen vei på denne utgivelsen: Det er mye seigere enn sist, mer ambientprega og har et ekstremt tydelig cinematisk driv. Selv om dette byr på noen utfordringer for de som har lyst til å danse, befinner vi oss fortsatt i klubbverdenen, og Lindstrøm guider oss gjennom sitt episke landskap på elegant vis. Musikken er drømmende, det er både lett og naturlig å gi seg hen til låtene. For ikke å snakke om hvor behagelig det er!

Bruken av synth er, ikke overraskende, til stede, og 80-talls referansene er nydelige og pent pakket inn. Lydbildet er subtilt, men også detaljrikt: Tenk litt Miami Vice, en anelse house anno 90-tallet, litt disco. Lyden av noe gammelt og velkjent er nøysommelig sydd sammen med lyden av noe nytt, og det er nettopp dette som er i ferd med å bli skredder Lindstrøms varemerke. Alle tre låtene har en fornøyelig oppbygning, dette er rett og slett god dramaturgi. Imponerende med tanke på at låtene har en lengde på henholdsvis 29, 10 og 16 minutter.

Med Where You Go I Go Too forsvarer Lindstrøm tittelen som kongen av spacedisco – selv om altså disco ikke er det vi hører mest av på denne utgivelsen. Det er som på universitetet, du må tilføre emnet noe nytt og vesentlig for å få toppkarakter. Det har Lindstrøm i relativt stor grad klart.

Trine Sollie

Tags: anmeldelse, lindstrom, plate, where you go i go too