Det er ikke noe nytt at man kan lage mye bråk kun med gitar og trommer - et oppskrift band som Japandroids, White Stripes, Death From Above 1979 og Lightning Bolt allerede har hatt suksess med, men australske Simon Ridley og Shane Parsons gjør det ikke noe dårligere. Debutalbumet er et svett, lettsinnet møte mellom fuzz og fest.

DZ Deathrays er langt fra selvhøytidelige, noe den nydelige videoen til P3-listede «No Sleep» viser. Bloodstreams er gjennomgående munter og bedugget, og allsangsrefrengene og de temmelig poppete riffene får skinne gjennom. Takket være den rike produksjonen høres de som oftest ikke ut som en duo heller – noe som i dette tilfellet er en bra ting, siden de i musikken ikke nødvendigvis er så langt unna DFA1979 (spesielt «Dinomight»), og det hadde vært synd om australierne skulle blitt avfeid som bare «enda en» punkrockduo.

Dette er en drøy halvtime fritt for vissvass. Overstyrte vokaler, buldrende gitarer og småskranglet tromming kapsler inn det ene briljante øyeblikket etter det andre – fra call-and-responsen i «Cops Capacity», primal-øset i «Debt Death», den delikate oppbygningen til forløsende melodiendring i «Dollar Chills» og pusterommet i den noe roligere, nærmest vakre «Dumb Down» og avslutteren «Trans AM», som i likhet med de andre albumklare australierne Royal Headache dykker (fra hver sin kant av rocken) ned i Joy Division-katalogen.

Bloodstreams er like rastløs og hormonell som en tenåring, og er til stede akkurat så kortvarig at man ikke rekker å bli lei. Det er det slurete akkompagnementet til doven øl og pumpende never, et helt festivalsoundtrack i seg selv.

Jørgen Hegstad

Albumet i Spotify

Tags: anmeldelse, bloodstreams, dz deathrays, Jørgen Hegstad, Lydverket anmelder, plateanmeldelse