Døgnflue eller stayer?
Tror du det er vanskelig å lage en hitlåt? Å lage to hitlåter er langt vanskeligere. – Jeg har funnet en formel, sier Hanne Sørvaag.
En tabell som viser antallet debuterende artister på Billboard Hot 100 og hvor mange av dem som aldri fikk flere. Illustrasjon: University of Colorado Denver.
En ny amerikansk undersøkelse viser at over en tredjedel av alle artister som får en hitlåt aldri får det igjen – de blir «one hit wonders». Og tiden i rampelyset blir ofte kort – i gjennomsnitt blir en artist på hitlistene omtrent fem år.
Det er altså et fåtall av artistene som får et langt liv med mange låter på listene over dem som selger aller best. Det viser undersøkelsen fra University of Colorado i Denver, gjennomført av assisterende professor Stor Gloor. Han har analysert hyppigheten av hitlåter for artister helt tilbake til 50-tallet.
Det er faktisk nesten så mange som femti prosent (47,5) som aldri igjen får en låt som selger så bra at de havner på hitlistene, etter at de har hatt en suksesslåt.
Melodier som «Funkytown,» «Macarena» og «Come On Eileen» lever sammen i skammen over å komme fra en artist som aldri mer fikk mer enn én hit. Et annet eksempel er «The Never Ending Story» med Limahl, som de siste årene har forsøkt seg på et comeback.
- Les også: Tidenes «one hit wonder»?
Når NRK ringer Hanne Sørvaag for å få en kommentar til undersøkelsen forteller hun ivrig at hun akkurat har vært på kurs med Ralph Murphy. Dette er mannen som har laget Murphy’s Laws of Songwriting, som blant annet sier at det kun er seks modeller for låtskriving som fører til suksess.
Sørvaag er i Norge kjent som artist men også som låtskriver av rang. Blant annet var hun med på å skrive låta «My Destiny» som idoldeltaker Katharine McPhee tok til andreplass på Billboard. Hennes første låt på toppen av den norske lista var Maria Arredondos «Brief and Beautiful» fra 2007. Hun skreiv Didrik Solli-Tangens MGP-vinnende “My Heart Is Yours” og «Say Hello to Goodbye», låta Rihannas barndomsvenn fra Barbados, Shontelle tok inn blant de 20 mest populære på Billboard Hot 100 – for å nevne noen.
Hun er for tiden aktuell som «mentor» i talentprogrammet The Voice på TV2, men er ikke spesielt overraska over tallene.
Hanne Sørvaag kom på andreplass og kvalifiserte seg direkte til finalen etter andre delfinale i Melodi Grand Prix i Florø. Foto: Alf Vidar Snæland, Scanpix.
- Jeg skjønner jo det. Det er veldig mange ting som skal klaffe. Du skal ha både låten og apparatet rundt, også må du spillelistes [på radio red.anm.], sier Sørvaag til Lydverket.
- Det er ikke alltid nok at låten er knallgod. Og får du ikke lagt grunnlaget som band eller artist med den riktige låten er det vanskelig å få det til.
Sørvaag jobber blant annet for Universal Music i Sverige og har hatt flere hitlåter i en rekke land, i tillegg til at hun har gitt ut tre egne studioalbum og hatt en rekke låter med i Eurovision.
- Les også: – Nå er alt opp til meg selv
- Det er vanskelig å få en hit, men hvis man har fått det, hvorfor er det så vanskelig å gjenta prestasjonen?
- Akkurat det spør jeg meg jo stadig. Det er jo mange regler for hva som funker, når man lager noe som jeg definerer som en hit. Det er flere kriterier, som at tittelen må komme tydelig fram og at det må være mange gjentagelser.
- Jeg får hiter igjen og igjen i forskjellige land. Så jeg har funnet en formel, innrømmer hun.
- Men det kan for eksempel være trøbbel i samarbeidet om man er flere som skriver låter sammen. Noen har bare hatt veldig flaks, vært heldige og så har alt falt på plass, men så vet de ikke helt hva de gjorde.
- Hva er ditt råd til alle de der ute som ønsker seg en artistkarriere og tror de har hitlåter på lager?
- Ikke gjør det for vanskelig. Mange kompliserer det veldig mye, men det handler om å få ut budskapet, med en enkel melodi som er nynnbar. Ikke bry deg om respekt og anerkjennelse fra musikkpolitiet, men forsøk å treffe folket, sier Hanne Sørvaag.
Tags: Hanne Sørvaag, limahl, One Hit Wonder
Å kalle Limahl for «one hit wonder» blir for dumt… og feil. Han var vokalist i Kajagoogoo som både hadde hitlåter i UK og USA. Too Shy var nr 1 i UK. Så Jørn, det er greit å gjøre litt research før man skriver.
Jeg vet at han var med i Kajagoogoo. Her er det snakk om Limahl som soloartist, som aldri har lyktes stort med noe mer enn «Never Ending Story», og for mange er denne låta nesten blitt en slags definisjon på en «one hit wonder»
Synes dette blir å undervurderer Limahl. Han hadde bl.a. låta «Only for Love» som kom på 16. plass i England. Denne låta ble også populær i Australia.
Det går an å skrive seg inn i musikkhistorien med kun 1 hit også. Gloria Gaynor’s «I Will Survive» er et eks på det. Spilles hele tiden på radio selv i dag.
blir det ikke mer riktig å sammenligne didrik solli-tangen med limahl og hanne sørvaag med giorgio moroder. hiten til limahl var vel produsert av en stayer som definitivt hadde funnet en formel!
Ja fy f for hit formel.
Ja fy f for hit formel.
Ja fy f for hit formel.
Ja fy f for hit formel.
http://www.youtube.com/watch?v=ugCEXoE7g88
http://www.youtube.com/watch?v=ugCEXoE7g88
http://www.youtube.com/watch?v=ugCEXoE7g88
http://www.youtube.com/watch?v=ugCEXoE7g88
http://www.youtube.com/watch?v=ugCEXoE7g88
Fint. Stå på…
Om og få 1 hit er vanskelig og hit nr 2 ekstremt vanskelig må det være nærmest umulig og skape en hit som betyr noe for folk gjennom tiår.. Hvem har vel et forhold til Britney spears, backstreet boys og spice girsl idag?
Har ikke så mye til overs for pop:)
Limahl sang «Neverending story» som ble skrever at Georgio Moroder, Moroder skrev endel hitlåter første halvdel av 80 tallet .Andre kjente var hiten «Take my breath away» fremført av gruppa Berlin fra en film med Tom Cruise og et jetfly (husker ikke filmens tittel)
Limahl sang «Neverending story» som ble skrever at Georgio Moroder, Moroder skrev endel hitlåter første halvdel av 80 tallet .Andre kjente var hiten «Take my breath away» fremført av gruppa Berlin fra en film med Tom Cruise og et jetfly (husker ikke filmens tittel)
Limahl sang «Neverending story» som ble skrever at Georgio Moroder, Moroder skrev endel hitlåter første halvdel av 80 tallet .Andre kjente var hiten «Take my breath away» fremført av gruppa Berlin fra en film med Tom Cruise og et jetfly (husker ikke filmens tittel)
Top Gun, forøvrig skrev vel Moroder en del for Donna Summerm eller husker jeg feil
Ja, der ser du. Da er kanskje artistene «døgnfluer», men låtskriveren definitivt ikke.
Limahl sang «Neverending story» som ble skrever at Georgio Moroder, Moroder skrev endel hitlåter første halvdel av 80 tallet .Andre kjente var hiten «Take my breath away» fremført av gruppa Berlin fra en film med Tom Cruise og et jetfly (husker ikke filmens tittel)
Limahl sang «Neverending story» som ble skrever at Georgio Moroder, Moroder skrev endel hitlåter første halvdel av 80 tallet .Andre kjente var hiten «Take my breath away» fremført av gruppa Berlin fra en film med Tom Cruise og et jetfly (husker ikke filmens tittel)
Hvis man er musiker, handler ikke det om å lage en hit, men heller om å lage musikk man selv liker og kan stå inne for. Lager man sin egen musikk og har en naturlig vekst vil en få et trofast publikum som bryr seg om musikk i stedet for «folket» som bare bruker det som bakgrunnsstøy når de støvsuger eller vasker opp. Lager man en hit, stiller publikum (eller folket om man vil) straks forventninger til en som kan være vanskelig å følge opp.
Hvis det handler om å få ut et budskap, trenger man overhodet ikke musikk hvis budskapet i seg selv er godt og interessant. Man trenger ikke engang talent så lenge man evner å formidle budskapet (ta bare Bob Dylan, mannen som overhodet ikke kunne synge, men budskapet var der…).
En hit i dag er rett og slett noe alle har hørt før og som ikke skiller seg nevneverdig fra «mengden». Det samme gjelder eventuelt budskapet. Slikt blir kjedelig i lengden og lite utviklende for enhver som seriøs komponist eller skribent.
Som historien har vist gang på gang, nytter det ikke å lage musikk for å selge. Man blir bare fort glemt.
Det skapes ikke store artister som vil spilles om 40 år lenger. Og grunnen til det er at det er bedre for plateselskapene å ha 100 one-hit wonders, enn ti supergrupper som kan kreve mye mer.
Lykke til videre med musikken!
Hilsen Dr.Sebo på Urørt
http://www.nrk.no/urort/Artist/DrSebo/default.aspx#top
http://www.nrk.no/urort/lister/default.aspx?genreid=18
Bedre å lage en one hit-wonder som «hele verden» husker og synger til år etter år, enn å lage «meningsfull» musikk for en liten menighet.
Helt riktig, hvis målet ditt er å bli berømt og husket…
Stemmer, mye bra musikk som aldri kommer på hitlistene, men så er det ofte «meningsfull» musikk for en liten menighet.
Stemmer, mye bra musikk som aldri kommer på hitlistene, men så er det ofte «meningsfull» musikk for en liten menighet.
Stemmer, mye bra musikk som aldri kommer på hitlistene, men så er det ofte «meningsfull» musikk for en liten menighet.
Stemmer, mye bra musikk som aldri kommer på hitlistene, men så er det ofte «meningsfull» musikk for en liten menighet.
Hva er egentlig problemet med å være en one-hit-wonder? Én hit er jo én hit mer enn det de aller fleste klarer å levere.
For en nydelig, livskraftig utstrålende og talentfull kvinne!
Jeg har ikke hørt musikken til Hanne Sørvaag fra artikkelen har, så den kan jeg ikke uttale meg om, men jeg lurer generelt litt på hva som har skjedd med musikken (pop/rock) de siste 10-15 årene. Alle tiår, tilbake til 1950-tallets rock´n roll, hadde sine genuine sounds og sine genuine, talentfulle musikere. Noe nytt kom og erstattet det gamle igjen og igjen, helt opp til grungen tidlig på 1990-tallet – som var noe (en «bevegelse») man ikke hadde sett før, komplett med klesstil og livsinnstilling. Hva karakteriserer 2000-tallets unge musikere? Hvilken egen «greie» har de? Hva er det nye nå? Og hvis svaret er at det ikke er noe nytt, HVORFOR er det ikke det? Hva skjer?
Det er vanskelig å se så tydelig hvilken stil man er inne i mens det pågår og det med andre ord bare er hverdagen vår. Ofte er det først når noe har pågått en viss tid at noen gir det et fellesnavn.
Slik som på 90-tallet, når noen rockeband plutselig fikk etiketten «grunge». Dette var band som var inspirert av rock og heavy metal, men når de kutta ut å bruke sminke som kiss , eller style håret som Mötley Crüe og gikk i jeans, t-skjorte og åpen flanellskjorte hengende utenfor buksa, så ble dette alt i alt oppfattet som et stilskifte. Jeg tror nok Nirvana, Alice in Chains, Pearl Jam og Soundgarden alle kallte seg «rock band» eller «heavy metal band» når de begynnte bandet i garasjen eller øvingslokalet.Når vi får litt avstand til 2000 – 2012 så kommer vi til å huske en del ting som var typiske for perioden både stilmessig/motemessig og selvsagt musikalsk med nye sjangere og stiler. Jeg tipper vi vil huske «Emo»-bølgen, og Nostalgibølgen som gjorde band som Iron Maiden populære for nye «generasjoner». Vi vil definitivt huske tiden da mange artister var vanlige folk som vant platekontrakten på Idol/ americas got talent/ the voice eller liknende konsept. Nu-metal og selvsagt en masse variasjoner av rap, gjerne på andre språk enn engelsk, og også på dialekt vil bli husket.Jeg tror at 80-talls festene, der vi har så lett for å forstå hva vi skal kle oss opp med for å passe inn i stilen, en gang i fremtiden blir 2000-talls fest. Jeg har allerede sett 90-tallsfest som konsept. Så en dag kommer vi til å se tilbake med like meange «stereotype» oppfatninger av hva som var stilen og musikken til første tiåret av 2000-tallet. Vi kommer kanskje til å ta på oss trange jeans, store solbriller i retrostil med gule innfatninger og et palestinasjerf, converse sko og en hvit ipad, og så le av denne stilen på samme måte som når vi i dag kler oss opp i grilldress, Ball-genser og mokkasiner for å gå på 80 tallsfest.Hvis du syns det ikke er noe nytt på musikkfronten i dag, så syns jeg det er litt rart. For eksempel bandet Radiohead, det de har laget av musikk fra år 2000 og frem til i dag er helt annerledes enn noe jeg har hørt før. Så musikkverdenen står så definitivt ikke stille. ( selv om man selvsagt ikke liker alle nye ting som dukker opp, slik vil det alltid være, og vi vil alle bli gamlinger til slutt, som ikke liker det ungdommen hører på. Jeg har akkurat blitt så gammel at jeg ikke liker skrillex, mens min far er så gammel at han ikke liker noe nyere enn beatles. ).
Hei Kaare!
Takk for svaret ditt – jeg ser at du har noen poenger, men jeg må nok argumentere mot deg på endel punkter. Selv er jeg gammel nok til å huske da Nirvana slo gjennom – jeg gikk på gymnas da – og det var helt vilt. Det var en «over natten»-følelse, det skal jeg love deg. Den opplevelsen av «wow, dette er f… meg something else!», den er det jeg lurer på hvor det blir av de siste årene. Det lages mye bra musikk – jeg finner stadig nye band jeg virkelig liker – men ikke hele sjangere /stiler. Og jeg MÅ bare si: Emo-ordet er kanskje nytt, men den typen kids hadde vi på 80-tallet også (se feks hun mørkhårete i «the Breakfast Club», se bandet The Cure og fansen deres på 80-tallet , alle såkalte New romantics etc etc). Og: Når du sier at folk vi se tilbake på converse-sko, trange jeans og palestina-skjerf og le av 2000-tallet: Nei, converse, trange jeans og palestianskjerf er typisk 1980-tallet! Legg til rayband wayfarer-solbriller i svart + ulike farger. Eksemplene dine understreker bare poenget /spørsmålet mitt: Hvor er det nye nå???
Og det er en forskjell mellom å være sur og gammel og mislike det ungdommen spiller – jeg skulle faktisk ønske jeg hadde det sånn – og å oppleve at ungdommen bare copycatter tidligere generasjoners smak/stil, i musikk og i klær og sikkert andre ting også. Det er litt rart. Og en siste ting. Jeg husker da Radiohead slo gjennom m «Creep» – var det i 1994? Tidl 90-tall ihvertfall. (Blown away da også.) Så det er knapt et nytt band, men et fra begynnelsen av min studietid, for nesten 20 år siden. PS Liker dagens unge – det er ikke det, men hvor er egenarten, hvor er den nye «greia», særl innen musikk???
Limahl var ikke «A One Hit Wonder». Han skrev ikke låta, det gjorde den legendariske filmmusikkomponisten Giorgio Moroder. Og han har mer enn en kjent låt på rullebladet, for å si det mildt.
Limahl…. vel, han ble popstjerne for en liten stund fordi han ble plukket ut til å synge en låt noen andre hadde laget, akkurat som det gjøres i 90% av alle lettvekts pophit-tilfeller. I dette tilfelle en låt som inngikk i filmmusikken til en fantasy-storsatsing på den tiden. Og det er jo som kjent ikke uvanlig at fengende låter som lanseres sammen en film blir en hit. Særlig når den heldige artisten er en skikkelig posterboy/girl, noe som jo helt sikkert bidro til Limahls korte, men voldsomme popularitet.
Imidlertid er det helt skivebom å trekke ham inn i en artikkel om suksessfull låtskriving.
Med unntak av artister i singer/songwritertradisjonen er typisk hitlistemateriale laget på samme måte. En artist (sanger) uten en egen egentlig musikalsk/kunstnerisk agenda får av plateselskapet tildelt låter laget av profesjonelle låtskrivere. Plateselskapet stiller med studio og studiomusikere, sangeren synger vokalsporet på toppen av det de (i beste fall) ordentlige musikerne har spilt inn, og sangeren løper videre til det som virkelig er viktig: Fotosession.
Nå har det etterhvert blitt noen flere popartister som i større grad influerer på egen karriere og dens musikalske retning, men dette velprøvde konseptet lever i beste velgående enda. Det er derfor folk som Hanne Sørvaag kan ha det som jobb å være «bakdame» og lage låter på samlebånd.
Skal man sammeligne hennes jobb og hennes suksess i den med andres, må det bli med andre proffe låtskrivere, ikke med postergutten/jenta som synger dem. Sånne som Limahl går det tretten på dusinet av, men låtene han og liknende sangere får en hit med er nesten alltid skrevet av proffer som ikke er one-hit-wonders.