Oslo Live skal ha for at de prøver å fylle rommet mellom rockfestival og klubb, med en rekke bookinger som burde kunne fungere i friluft såvel som på en svett, mørk klubb.

Med det splitter nye albumet I Love You Dude i bagasjen er den tyske duoen Digitalism et godt eksempel: Jens «Jence» Moelle og İsmail «Isi» Tüfekçi har siden starten i 2004 fokusert nettopp på å gjøre sin skitne, harde elektropunkpop tilgjengelig og kjent for et større publikum enn bloggere og klubbhoder.

Når Digitalisms innsats på Oslo Live skal vurderes, må man aller først bestemme seg for om dette bør forstås som en utendørsklubb for mer eller mindre interesserte forbipasserende eller en fullblods konsert. Som det førstnevnte fungerer denne seansen mer enn tilfredsstillende, og på sitt beste skimtes en vei videre for denne subsjangeren (som vel ikke har kommet helt til hektene siden Justice filleristet den til sin ytterste konsekvens noen år tilbake). En medbrakt trommis bidrar med velkommen menneskelig faktor, men prosjektet er på sitt ypperste når de flekser forståelse for programvare fremfor artistiske muskler.

Som konsert er nemlig ikke dette noen stor opplevelse. Problemet er tredelt: Vokallyd fra helvete gjør Jens Moelle til en enda mindre karismatisk sanger enn han fremstår som på plate, og bandets låter er ikke sterke nok til at de truer med å kapre fokuset til publikum, den tredje og kanskje mest påfallende kjeppen i dette hjulet, som i det store og hele gir totalt faen i begivenhetene på scenen.

Selv en signaturlåt som «Pogo» og den nye singelen «2 Hearts» jobber febrilsk med å nå gjennom tåken av konversasjon som har lagt seg over festivalområdet, men Digitalism lykkes bare sporadisk.  Jeg ser gjerne denne duoen igjen, men da fortrinnsvis innendørs, i et stort, mørkt og ekstatisk lokale.

Marius Asp

Digitalism på Oslo Live 2011. Foto: Rashid Akrim

Tags: anmeldelse, Digitalism, konsert, Lydverket, marius asp, Oslo Live