James Yuill: Turning Down Water For Air

[Moshi Moshi/Tuba]

James Yuill. Foto: MySpace

Stilsikker pendling mellom pastoral folkpop og rastløs elektronika. 

Den naivistiske coverillustrasjonen – et dryppende hjerte koblet til en elektronisk krets – serverer prosjektet til engelskmannen James Yuill på et semantisk sølvfat: Turning Down Water For Air flakker fremfor alt rundt spenningen mellom organiske og elektroniske elementer, med akustiske gitarer strukket og vrengt rundt tørre, knitrende beats.

Jepp, vi snakker folktronika, som man gjerne kalte det i 2001 (da ideen fortsatt var oppsiktsvekkende), knadd fram av hovedperson med over gjennomsnittlig melodisk snøring og en sangstemme som titt og ofte sneier innom samme territorium som Thom Hell.

Det mildt dansbare sofamonsteret “No Pins Allowed” har jeg allerede mast om – den hinter både om Yuills låtskrivepotensiale og hans veldreide øre for smakfulle arrangementer, og tar sjangeren så langt inn i pophimmelen den vel kommer. Like bak halser den likelydende ”Over The Hills” og avsluttende, sobert vakre ”Somehow”, som kjapt kan dukke i en emosjonelt ladet scene i en ungdomsserie nær deg.

”No Pins Allowed”:

James Yuill – «No Pins Allowed»

Til syvende og sist byr Turning Down Water For Air på hakket for mange dødpunkter til å stå i noen umiddelbar fare for å bli spilt i hjel, med statiske ”No Surprise”, ”How Could I Lose” og det intetsigende åpningssporet som de ivrigste avstikkerne inn i lulleland. Likevel: Definitivt en plate å ta med seg mens man venter på nytt fra The Whitest Boy Alive og lignende trådløsmelankolikere.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, James Yuill, plate, Turning Down Water For Air