The Blacksheeps: The Blacksheeps

The Blacksheeps innfrir, en del grunnleggende rusk til tross.

Med dette debutalbumet blir kvartetten mer enn bare et fenomen; de er et band som fremfører og skriver låtene sine selv, vel å merke godt hjulpet av Tre Små Kinesere-frontmann og nå produsent Ulf Risnes. The Blacksheeps spenner fra tøffe, The Donnas-aktige innslag (”Punk Revolution”,  ”Mama’s Boy”) til elevkveld-klinedansfristere (”Bak Skyen”), samt de hitene vi kjenner fra før og et par coverlåter.

Her er det de kjappe punkrocklåtene som fungerer best, og det er også disse det er flest av på platen. Det er dog et gjennomgående irritasjonsmoment, og en nokså stor skuffelse, at brorparten av låtene her er på engelsk. Den samisk/norske miksen er deres sterkeste kjennetegn, og det at de velger å fjerne seg fra dette er forundrende. Låter som ”Tales From The Forest” og ”Rain In Aarhus” hadde vært langt mer spennende på morsmålet; her forsvinner de inn i mengden som generiske, éndimensjonale opptempolåter (dette er for øvrig en sykdom som også til en viss grad har rammet deres samfylkinger i Cyaneed).

Ellers er det lett å la seg imponere av Agnete Kristin Johnsen, både som vokalist og låtskriver, og man kan absolutt se et varig talent i dette bandet, som allerede viser bedre teft enn de fleste femogtyveåringer som opererer i samme sjanger. Tekstene bærer naturligvis preg av en viss mangel på modning og en begrenset engelskforståelse. Dette leder til en del oppstyltede tekstlinjer (av typen ”Cancellation of a destination/ demonstration of a celebration”), noe som er enda et argument for å synge på morsmålet.

The Blacksheeps begeistrer med gjennomgående solide låter og friske vendinger som vil treffe et fuzzsultent tenåringspublikum, en del fundamentale barnesykdommer til tross.

Jørgen Hegstad

Deres cover av Yeah Yeah Yeahs’ «Gold Lion» er på platen, men denne Lydverket Spanderer-versjonen er heller ikke dum:

Tags: anmeldelse, Cyaneed, Jørgen Hegstad, the blacksheeps